Som barn levde jeg i en evig kamp for å bli god nok for Gud | Anders Torp

Svar til Espen Ottosen om barn og trosfrihet.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.
Anders Torp har i boken «Jesussoldaten» skrevet om sin oppvekst i et svært religiøst miljø.
Barn skal ha samme rett til religonsfrihet som voksne, men det er vanskelig dersom foreldrene deler verden i to: Oss og dem, syndere og hellige - og dermed truer barnet med evig fortapelse hvis det ikke følger deres tro, skriver Anders Torp.

Trosfrihet skal gjelde for alle, og spesielt for barn som er de mest forsvarsløse og lett påvirkelige i samfunnet. Dersom tro utvikles til å bli visshet, og religiøse tekster presenteres som fakta, står barns trosopplæring i fare for å bryte Barnekonvensjonen fordi påståtte sannheter kan legge lokk på individuell frihet.

Espen Ottosen skriver i et tilsvar 15. august til Zahid Alis kronikk «Religion er steining av fornuften» at det er skremmende å miste friheten til å gi sine egne barn budskapet om at de er elsket av Gud og kan få et evig liv ved troen på Jesus.

Mange foreldre sier det samme til sine barn, men trolig er mange ubevisste om at utsagnet presenterer en indirekte trussel.

Å si at du kan få et evig liv om du tror på Jesus, er det samme som å si at du ikke vil få et evig liv om du ikke tror. Jeg har møtt mange mennesker som fortsatt sliter med eksistensiell angst grunnet denne type trusler.

Barn skal ikke trues eller gis samvittighetskvaler for å ikke tro. Frykt og samvittighetskvaler som følger barn gjennom oppveksten, plager dem altfor ofte livet ut og kan gi senskader. Dersom noe anses som usunt for et barn, er det vel også usunt for en voksen?

Samvittighetskvaler

Espen Ottosen stadfestet eksempelvis nylig til en religiøs forsamling at samboerskap er en synd – som for øvrig mange kristne ledere også sier. Slike utsagn begrenser menneskers frihet til å inngå samboerskap i løpet av livet, ettersom det blir tabubelagt og skaper samvittighetskvaler for dem som velger å tro på hans tolkning av Bibelen.

Jeg har selv vært ett av disse barna som har fått presentert en ensidig religiøs lære, noe som skapte konflikter med den verden jeg faktisk levde i.

Barnekonvensjonens artikkel 14 stadfester barns rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet. Menneskerettighetenes artikkel 18 fastslår de samme rettighetene for voksne:

  • Tankefrihet i religiøs setting er vel at barn selv skal få velge hva barnet tror på? Om det foregår en ensidig innflytelse over tid har ikke barnet tankefrihet, og definisjonen av den type trosopplæring er indoktrinering.
  • Samvittighetsfrihet i samme setting er vel at barn skal fritas fra å føle seg som syndere som ikke er Gud verdig og som vil bli dømt til helvete? Jeg kjenner mange voksne som hadde samvittighetskvaler som barn fordi de følte seg som skitne syndere på grunn av ensidig propaganda.
  • Religionsfrihet i samme setting er vel at barn til syvende og sist skal få velge fritt hvorvidt barnet selv ønsker å stemple seg med en religiøs tilhørighet? For barn er dette uhyrlig vanskelig når barnet selv ønsker å være som sine foreldre og å bli akseptert av sine foreldre? Vanskeligere blir det dersom foreldre deler verden i to: Oss og dem, syndere og hellige - og dermed truer barnet med evig fortapelse hvis det ikke følger deres tro.

Jeg har selv vært ett av disse barna som har fått presentert en ensidig religiøs lære, noe som skapte konflikter med den verden jeg faktisk levde i. Jeg fikk presentert som fakta at jeg levde i en åndelig strid mot Satan og hans demoner, og i en evig kamp for å bli god nok for Gud. Avlæringen, fortvilelsen og fornyelsen jeg gjennomgikk etter mitt trosbrudd er en prosess ethvert barn burde vært spart for.

Anders Torp har i boken «Jesussoldaten» skrevet om sin oppvekst i et svært religiøst miljø.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter