Debatt

Torbjørn Færøvik skriver: Da Kina blødde og led

  • Torbjørn Færøvik
    Forfatter og Kina-kjenner

Sivile kinesere begraves levende av japanske styrker under det som beskrives som «voldtekten av Nanjing i 1937.» WIKIMEDIA COMMONS

I mylderet av tall over døde og sårede er det lett å glemme kinesernes lidelser i krigsårene 1937-1945.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Sytti år etter verdenskrigens slutt er det både riktig og naturlig å dvele ved tragediene i Hiroshima og Nagasaki.

Kina ble invadert av Japans keiserlige armé i 1937. Japanernes offisielle mål var å skape en «storasiatisk sfære av felles rikdom».

Da krigen var over i august 1945, lå rundt 20 millioner sivile kinesere igjen på slagmarken. Den kinesiske regjeringshærens tap ble anslått til vel 1,3 millioner, mens den Mao-ledede Røde hær skal ha ofret 160.000 soldater. I tillegg kom det ubeskrivelig store antall sårede og savnede på begge sider.

Kineserne var bokstavelig talt på knærne. Først etter at den påfølgende borgerkrigen var over i 1949, fikk de krefter og pusterom til å reise seg på ny.

Som naboer hadde Kina og Japan en lang historie preget av samarbeid og rivalisering. I århundrer hadde japanerne mottatt viktige kulturimpulser fra Kina, som skriftspråket og buddhismen. I lange perioder levde japanerne i skyggen av det mektige «Midtens rike», men på slutten av 1800-tallet tok de sitt monn igjen.

spd307d5.JPG

Mens det keiserlige Kina strevde med å fornye seg, sto Japan i moderniseringens tegn. Resultatet viste seg i 1895, da kineserne led et forsmedelig nederlag i det som er blitt kalt «Den første kinesisk-japanske krig».

Et moderne inferno

Krigen fra 1937 til 1945 ble den andre – og styggeste.

  1. desember 1937 rykket japanerne inn i Nanjing, den gang landets hovedstad. Med ett ble byen forvandlet til et moderne Dantes inferno. Soldater som sivile ble henrettet en masse, og drapsorgien varte i flere uker.

Da krigen var over, anslo Det internasjonale militære tribunal for Det fjerne østen at minst 260.000 sivile ble drept under «voldtekten av Nanjing». Ikke engang atombomben i Hiroshima klarte å ta livet av så mange.

Senere har flere eksperter, noen av dem kinesiske, hevdet at mer enn 300.000 ble drept. Iris Chang trekker samme konklusjon i sin innsiktsfulle bok The Rape of Nanjing .

Japanske eksperter har operert i motsatt ende av skalaen, med anslag på mellom 100.000 og 220.000 drepte. De sprikende anslagene skyldes ikke bare ekspertenes ulike nasjonale og politiske ståsted, men også deres ulike definisjoner av bygrensen og varigheten av massakren.

Før japanerne erobret Nanjing, sørget Chiang Kaishek, Kinas daværende leder, for å evakuere regjeringsadministrasjonen til Chongqing, en antatt tryggere by i landets indre. Men snart ble også den angrepet av japanske bombefly. Brannbombene antente flere småbranner som snart forente seg til et frådende flammehav. Flere tusen mennesker ble svidd til aske, tusener andre flyktet i panikk.

Bøndene blødde og led

Japanerne klarte aldri å utslette Chongqing. Etter tre års krig hadde de erobret kystbyene og områdene innenfor, men det store baklandet forble uoppnåelig.

Lidelsene ble forsterket av naturkatastrofene som hjemsøkte folk og land. Tørke det ene året, flom det neste

Frontene fulgte et buktende belte mellom det fruktbare slettelandet i øst og fjellene innenfor. Heller enn å åpne nye fronter begrenset japanerne seg til å plyndre mest mulig i de områdene de kontrollerte. Kineserne svarte med å ødelegge veier, broer og jernbaner som fienden kunne tenkes å dra nytte av.

Bøndene som bodde i dette beltet, blødde og led, og millioner ble drept. Kina hadde den gang én lege pr. 45.000 innbyggere.

Lidelsene ble forsterket av naturkatastrofene som hjemsøkte folk og land. Tørke det ene året, flom det neste.

I 1942 ble Henan-provinsen rammet av tørke. Under normale forhold var den Nord-Kinas viktigste kornkammer. Mens vårregnet falt i 1943, reiste journalistene Annalee Jacoby og Theodore White gjennom provinsen: «Stillheten var likefrem skremmende … Det lå et lik i veien. En slank og pen pike som ikke kunne være mer enn sytten år gammel, lå på den fuktige jorden med stivnede, blå lepper; øynene sto åpne i døden, og det regnet ned i dem.»

Henan hadde den gang tredve millioner innbyggere. Mellom 1,5 og 2 millioner innbyggere sultet ihjel, ytterligere tre millioner la på flukt.

To armeer barker sammen

Det er neppe tvil om at Kinas motstandsevne ble svekket av at landet hadde to armeer som mistrodde hverandres hensikter. Nasjonalisthæren på den ene siden, Maos gerilja på den andre. Begge la hindringer i veien for hverandre, og ved flere anledninger barket de sammen.

Det er neppe tvil om at Kinas motstandsevne ble svekket av at landet hadde to armeer som mistrodde hverandres hensikter

Mao anklaget nasjonalistene for vanstyre og korrupsjon, mens Chiang hevdet at kommunistene brukte mest energi på å ekspandere på nasjonalisthærens bekostning. Ordkrigen om hvem som gjorde hva, pågår fremdeles.

I 1944 ebbet japanernes siste offensiver ut, og tidlig i 1945 virket det som om krigen gikk mot slutten. «Det lå vårgalskap i luften,» rapporterte Jacoby og White.

I Chongqing ble rickshaweierne pålagt å male vognene i lyse og vennlige farger. Fagre løfter strømmet som konfetti fra ledernes lepper. Kina skulle bli et fullverdig demokrati, og alle skulle få ris i bollene. Mødrene, som hadde lidd mer enn de fleste, øynet endelig håp.

«Når det blir fred,»utbrøt en av dem, «skal jeg kjøpe kylling og lage kyllingsuppe til barna». Men freden skulle ikke komme før fire år senere.

Anti-japansk hat

I disse dager markeres krigsjubileet over hele Kina. Flammende taler holdes fra talerstoler i bygd og by. Selv om krigsgenerasjonen er gått i graven, skal det lite til for å vekke til live det slumrende antijapanske hatet blant kineserne.

Først i 1972 opprettet de to landene diplomatiske forbindelser. Siden har samarbeidet artet seg som en berg— og dalbanereise.

Selv om krigsgenerasjonen er gått i graven, skal det lite til for å vekke til live det slumrende antijapanske hatet blant kineserne

Japanske investeringer i kinesisk økonomi og andre former for kontakt har utvilsomt bidratt til å dempe motsetningene, men mye gjenstår: En meningsmåling utført i fjor viste at 87 prosent av kineserne hadde et «ufordelaktig» inntrykk av japanerne. Hele 93 prosent av japanerne svarte det samme om kineserne.

Den desidert viktigste årsaken til dagens misstemning er den pågående øystriden i Østkinahavet. Begge land gjør krav på de små Senkaku-øyene (Diaoyu på kinesisk). Øygruppen er isolert sett uten verdi, men er i de senere år blitt et symbol på den uopphørlige rivalisering mellom to av Asias viktigste land.

Med fortidens kriger i minne er det desto viktigere at partene besinner seg og løser striden på fredelig vis.

På Twitter: @faeroevi

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

  1. Les også

    Kommentar: Når Kina nyser, blir verden forkjølet

  2. Les også

    Kina kritiserer Japans Hiroshima-markering

  3. Les også

    Amnesty: Situasjonen i Kina er verre enn i 2008

Les mer om

  1. Debatt

Relevante artikler

  1. VERDEN

    Derfor ber ikke Obama om unnskyldning for Hiroshima-bomben

  2. VERDEN

    Storfilmen om dette blodbadet skulle bli Kinas svar på Dunkirk. Så ble den plutselig trukket fra markedet.

  3. VERDEN

    Obama på historisk besøk til Hiroshima, mintes de døde etter 2. verdenskrig

  4. VERDEN

    Kina feirer nå 80-årsminnet til en militæroperasjon som gjorde denne mannen til kommunistenes leder. Hans brutale vanstyre kostet titalls millioner livet.

  5. KOMMENTAR

    Det er ikke det kinesiske kommunistpartiet som har løftet folk ut av fattigdom

  6. NORGE

    Kong Harald og dronning Sonja vender torsdag tilbake til Kina