Någon förmögenhet önskvärd

Blant de gaver vår ordrike søte bror i øst har skjenket oss, befinner seg uttrykket sol- og- vår (sol-og-vår-mann).

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Det er nytt, dvs. ca. 50 år gammelt i vårt språk.

Til søndagsfrokosten 11. februar anretter Aftenpost-journalist Inge D. Hanssen (ja, Aftenpost-journalist, ikke Aftenposten-journalist!) uttrykket sol-og-vår-mann én gang til. I et av sine glimt fra retten tar Hanssen seg tid til å forklare hva en sol-og-vår-mann (i svensk også kalt sol-och-vårare) har for seg: Han lurer kjærlighetstørste kvinner med løfter om kjærlighet, ekteskap og livslang troskap og lopper for saftige pengebeløp. En forslagen type, altså.

At vi opptar svenske ord og vendinger, er ingenting å skrive hjem om; norske skribenter har i etterkrigstiden tømt hestelass av svesismer over tekstene sine. Men sol-og-vår-mann er noe for seg selv: Det er en original, morsom og rammende orddannelse (jf. det platte alternativet ekteskapssvindler!), og vi vet på prikken når og hvordan den oppstod. Det kan utstedes fødselsattest for sol-og-vår-mannen.

Uttrykket ble først brukt av redaksjonssekretær Lars Tessing i en artikkel i Dagens Nyheter 13. mars 1916. Hans bruk av sol-och-vår-man henspilte på en rettssak mot en fyr som i Stockholms-Tidningen 20. februar samme år hadde rykket inn en annonse under merket «Sol och vår». Annonsen hadde denne ordlyden:

«Ärade damer

Verksmästare, 35 år (villaägare) söker på detta sätt bekantskap med hederlig och god flicka (eller änka) ur arbetarklassen. Någon förmögenhet önskvärd. Svar förtroendefullt till «Sol och vår», Sthlm-Tidn. annonskontor., St. Vatugt. 12.»

Orddannelsen slo an i svensk presse, men det tok nesten 60 år før vi nordmenn adopterte den (og derved foretok de nødvendige ortografiske justeringer). Første gang den dukker opp i norsk, er visstnok i Hvem Hva Hvor 1963. Så flakser den opp høsten 1967, da Alf Nordhus i boken Jeg tar saken lanserer og forklarer sol-og-vår-mann. Og da vi i januar 1968 fikk en rettssak i Oslo mot en slik bedrager, forekom sol-og-vår-mann både i Dagbladets og Arbeiderbladets referater. Siden er uttrykket dukket opp både her og der, og nå sist altså i Inge D. Hanssens spalte i Aftenposten.

Sol-og-vår-mann er en fantasifull orddannelse som med stor treffsikkerhet beskriver bedrageriet. For hva er det den bedratte håper på, om ikke en tid med sol og vår?