Importsmitte ødela. Så hvorfor har Norge så mange arbeidsinnvandrere?

Det er grunner til at vi må gå til utlandet for å omsette oljen i velferd.

Norges covid-19-respons får muligens fem minus i karakter, og de fleste kan se flere forbedringspunkter. Historiens dom vil trolig være hardest på importsmitten.

Mens vi andre satt innestengt hjemme, tok arbeidsinnvandrere seg fritt inn i landet.

Derfor har det kommet tanker om at vi må være selvberget med arbeidskraft. Men hvorfor har Norge egentlig utenlandsk arbeidskraft?

Det korte svaret er oljen. Det mellomlange svaret tar for seg oljeutvinning og oljepengebruk via det som kalles Balassa-Samuelson-effekten. Den sier at i land med produktiv arbeidskraft vil tjenester i skjermet sektor bli høyt priset.

Kjernen er at både oljeutvinning og oljepengebruk krever arbeidskraft. Kampen om arbeidskraften gjør den dyr, noe som presser oss til å hente arbeidskraft i utlandet.

Vi skal ta det skritt for skritt. Hent kaffe.

Oljesektoren støvsuger arbeidsmarkedet

Da Norge fant olje, ble landets to sektorer supplert med en tredje.

Fra før av hadde vi konkurranseutsatt sektor (K-sektor), som konkurrerer mot utlendinger i Norge og i utlandet, og skjermet sektor (S-sektor), som ikke konkurrerer. Mens K-sektor dekker alt fra aluminium via tømmer til skipsfart, vil vi i S-sektorer finne norsklærere, frisører og servitører.

Når en økonomi oppdager olje, oppstår det en ny sektor, oljesektoren (O-sektor). Den trenger produksjonsfaktorer – og kjøper dem på internasjonale og nasjonale markeder.

Den ene faktoren, produksjonskapital (oljeplattformer), kan den få tak i internasjonalt. Den andre faktoren, arbeidskraft, må den i en viss grad hente lokalt og nasjonalt. Oljesektoren støvsuger arbeidsmarkedet – og byr opp lønningene. K-sektor kan svare med ett av disse mottrekkene:

1. By opp lønningene til egne arbeidere
2. By opp lønningene og øke prisene
3. Ikke gjøre noe

Med trekk 1 vil firmaer gå konkurs fordi kostnadene overstiger inntektene. Med trekk 2 vil de gå konkurs fordi kundene kjøper fra billigere utlendinger. Med trekk 3 vil de gradvis forsvinne fordi arbeiderne forlater dem og drar til Nordsjøen.

S-sektor, derimot, har ikke noe problem med å matche lønnsøkningene fra oljesektoren. De kan tilby like gode lønnsvilkår, og så velte enhver kostnadsøkning over på prisene – i full forvissning om at de ikke mister kunder.

Det er derfor en utepils i Norge er blant verdens dyreste. I prinsippet betaler du for at servitøren ikke skal dra til Nordsjøen. Du kan selvsagt synes pilsen er dyr, men du kan ikke gjøre mye med det, for du kommer ikke til å dra til Berlin for å drikke.

Optimalt å omplassere arbeidskraft

Mens S-sektor holder stand, krymper K-sektor. Og det er samfunnsøkonomisk ønskelig.

For når et land finner noe verdifullt, er det gunstig å utvinne det og selge det. Det er optimalt å omplassere arbeidskraft. Mens en kommandoøkonomi kan gjøre det ved kommandoer, vil en markedsøkonomi måtte gjøre det ved at bedrifter i K-sektor går konkurs, slik at arbeidskraft frigjøres.

Det er vondt – både for arbeidsgivere og arbeidstagere – men det er en uunngåelig konsekvens når arbeidskraften er knapp.

Noen innbyggere reagerer med indignasjon når prisnivået blir høyt. Utepils blir svindyrt, og frisørtimer koster skjorta. Kundemottak blir automatisert. Alt som leveres med hender, vil koste penger. Men siden innbyggernes inntekter har økt enda mer enn prisene i S-sektor, opplever landet en reallønnsøkning.

Folk får det materielt bedre selv om noe blir dyrere. Det vi importerer, er jo ikke blitt dyrere, så klær, elektronikk og biler blir relativt billigere. To ting skjer:

• Folk reiser til Syden og sender glade rapporter hjem over vinkupp i Italia. Dit tar de jo med seg høye inntekter til lave priser.
• Enhver utlending vil klage over prisnivået i Norge. De tar jo med seg lave inntekter til høye priser.

Oljefondet kan kjøpe mer enn Norge kan levere

Hva kan de selskapene i K-sektor som nekter å gi opp, gjøre? De har to muligheter:

1. Bli mer produktive
2. Hente billig arbeidskraft inn fra utlandet

Norske selskaper i K-sektor har gjort begge deler. Det er derfor de er uhyre produktive – og det er derfor vi har mange arbeidsinnvandrere. Hadde vi ikke hentet inn utenlandsk arbeidskraft, ville vi ha måttet benytte norsk arbeidskraft. Da ville prisnivået i Norge ha vært enda høyere, og vi hadde ikke fått produsert alt vi ønsker.

Oljepengebruken spiller inn. Et samlet Norge leverer fire milliarder arbeidstimer pr. år.

Siden Oljefondet er på 11.000 milliarder kroner, kan det kjøpe 22 milliarder arbeidstimer til 500 kroner. Oljefondet kan altså kjøpe mye mer enn Norge alene kan levere. Det er hovedgrunnen til at vi må gå til utlandet for å omsette oljen i velferd.

Ta Robinson som eksempel. Han sitter på sin øde øy, alene under palmene. En dag finner han gull. Han jubler! Men han blir betuttet over at rikdommen ikke kan veksles om til glede – han har jo ingen han kan kjøpe noe av.

Gullet kan først omsettes til palmehytter og kokosnøtter idet Robinson anskaffer seg et utland å handle med. Tilsvarende vil oljen ikke hjelpe Norge om vi skulle insistere på å lage alt selv – for norske arbeidstimer.

Velferd levert av utlendinger

Oljefondet er en lommebok vi kan bruke i utlandet. I prinsippet bytter vi da olje mot polske snekkere, svenske servitører og danske hotellresepsjonister. Fondet kan i prinsippet altså brukes til:

• Kjøpe utenlandske varer levert i utlandet eller i Norge
• Kjøpe utenlandske arbeidstimer levert i utlandet eller i Norge

Det første er det vi gjør når vi drar over Svinesund. Det andre er det vi gjør når vi betaler folk fra Baltikum for å hjelpe oss. Det betyr selvsagt ikke at vi skal droppe krav til testing og grundig grensekontroll – det er jo uforståelig at det sviktet – men det må samtidig bety at det er lurt å gruble over hvorfor vi har så mange arbeidsinnvandrere i Norge.

Det har vi fordi oljen har gjort oss rike, og rikdommen blir til velferd levert av utlendinger.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter