Lukasjenko, Putin og Xi bør kalles ved sitt rette navn: Diktatorer
«President» bør forbeholdes statsledere som er demokratisk valgte, ikke dem som undertrykker enhver opposisjon og aldri har avholdt et fritt valg.
«Det er ingen tvil om at Hviterusslands president, Aleksandr Lukasjenko, lever opp til sitt rykte som Europas siste diktator.» Det sa Norges utenriksminister til VG mandag 25. mai etter at Lukasjenkos regime hadde kapret et fly for å få tak i en opposisjonell. Dette er klar tale, som vi burde ha mer av.
Ofte bruker mediene «president» om Lukasjenko, trolig fordi det høres mer nøytralt ut. I de siste dagene er det mange eksempler på dette, blant annet fra NTB og i TV 2s nyhetssendinger.
NRK kaller ham en «autoritær» leder og president.
Diktator-begrepet brukes også, blant annet av Vårt Land. Dagbladet viser til «siste diktator»-betegnelsen og at den «ikke er uten grunn».
Aftenposten viste 21. mai til «Europas siste diktator» og skrev at Lukasjenko formelt sett er president.
Mektigere diktatorer slipper unna stempelet
Men mens Lukasjenko delvis har fått dette stemplet, slipper mektigere diktatorer nesten alltid unna. Vi snakker om Vladimir Putin og Xi Jinping.
På Freedom House’ årlige oversikter over politiske rettigheter scorer Hviterussland 2 av 40 poeng, Russland 5, mens Kina oppnår minus 2. Minuspoengene skyldes det kulturelle folkemordet i Xianjiang.
Organisasjonen Reporters Without Borders rangerer pressefriheten i verdens land. I år er Russland nummer 150 av 180, Hviterussland nummer 158 og Kina nummer 177.
Diktatur er dekkende betegnelse
Siden Russland (hovedsakelig) er et europeisk land, er uttrykket «Europas siste diktator» om Lukasjenko uheldig.
Putin avholder riktignok valg, men de er kraftig rigget i hans favør. Mye tyder på at Putin beriker seg personlig. Vi vet med sikkerhet at det gjelder mange i hans nære krets. Russland er et kleptokrati: Et styre av tyver.
Dersom en person anses som en reell trussel mot ham, havner personen i fengsel, som Aleksej Navalnyj, eller på kirkegården, som Boris Nemtsov. Begge har forsøkt å dokumentere Putins velstand og tyverivirksomhet.
Putin har omgått og endret landets lover som ville begrenset hvor lenge han kunne sitte ved makten. Nå skal ha sitte til han dør.
Diktatur er nå en dekkende betegnelse for Putins Russland. Eller kanskje mafia-stat.
Russland har riktignok en livskraftig opposisjon og uavhengige organisasjoner, noe som gjør at regimet ikke kan kalles totalitært. Men rommet for opposisjonen og sivilsamfunnet er stadig blitt trangere de senere årene. Diktatur er nå en dekkende betegnelse for Putins Russland. Eller kanskje mafia-stat.
Rivaler ryddes unna
Lukasjenko og Putin har stor personlig makt, mens andre diktaturer har stor grad av kollektiv ledelse, som militærjuntaen i Myanmar. Da blir det litt vanskeligere å bruke betegnelsen «diktator».
Kina har etter Maos død hatt kollektiv ledelse, med en forståelse av at topplederen skal sitte i en begrenset periode. Men den kollektive ledelsen er formelt avskaffet under Xi Jinping, som akter å sitte til han dør og derfor ikke har ordnet noen arverekkefølge.
Alle tenkelige rivaler ryddes unna, med reelle eller konstruerte korrupsjonsanklager som fremste våpen. Det bygges opp en personkultus rundt Xi som vi ikke har sett siden Maos dager. «Xi Jinpings Tanker» ble tatt inn i grunnloven i 2018. De begrensede demokratiske rettighetene som innbyggerne i Hongkong hadde, er tatt fra dem.
Det finnes kanskje et rom for tvil om Russland bør kalles et diktatur. Tvilen gjelder ikke Kina. Kina er et diktatur. Xi er en diktator.
Falsk nøytralitet
«President» bør forbeholdes statsledere som er demokratisk valgte, ikke dem som undertrykker enhver opposisjon og aldri har avholdt et fritt valg.
Ellers impliserer det at franske, amerikanske, russiske og kinesiske presidenter er likestilte.
Det er falsk nøytralitet, som selv om det ikke er tilsiktet, bidrar til å legitimere diktatorene og diktaturene.
Medierevisjonen er en fast spalte for mediekritikk. Spaltister er Kjersti Thorbjørnsrud, Jan Arild Snoen og Anki Gerhardsen.
