Kort sagt, mandag 22. mars
Fortetting. Sønsteby og jødene. Statlig konsulentbruk. Dette er dagens kortinnlegg!
Fortetting, flyttepreferanser og bilbruk
I sin kommentar i Aftenposten 12. mars skriver Therese Sollien om hvordan dagens fortettingspraksis virker mot sin hensikt når det gjelder å nå nullvekstmålet for biltrafikken. Det er mest eldre og barnløse husholdninger som flytter inn i nybygde boligblokker, mens barnefamilier ofte ønsker seg småhus med hage og flytter til forstedene. Der blir de ofte avhengig av å bruke bil.
I et nylig prosjekt for Viken fylkeskommune har vi i Transportøkonomisk institutt sett nærmere på sammenhengen mellom bystruktur (tetthet), tilgjengelighet og reisevaner. Resultatene er svært relevante for utviklingen av fremtidens byer.
For det første er det bare i indre Oslo og i nærheten av større kollektivknutepunkter at bilandelen er under 50 prosent. På steder med lavere befolkningstetthet er det bilen som dominerer. Det skal altså en hard fortetting til for at det skal få betydelig effekt på bilbruken.
For det andre ser vi at effekten av fortetting varierer. I Oslo kommune synker bilandelen når befolkningstettheten øker, mens dette ikke nødvendigvis er tilfellet andre steder i regionen. Fortetting er altså ikke nødvendigvis nok for å få folk til å la være å kjøre bil. Endringer i tilgjengeligheten – som nye kollektivruter, hyppigere avganger, parkeringsrestriksjoner og lignende – har også stor effekt på folks reisevaner. Våre analyser viser faktisk at bedret tilgjengelighet kan ha større effekt enn fortetting, i alle fall på relativt kort sikt.
Det er imidlertid ikke bare effektene på transport som er viktige når vi snakker om fortetting. Høyere tetthet kan også gi et bedre markedsgrunnlag for forretninger og kulturtilbud. Men i forlengelsen av Solliens kommentar kan vi altså – på bakgrunn av forskning både på flyttepreferanser og transportvaner – fastslå at det er lurt å vurdere andre tiltak enn bare fortetting for å sikre at vi utvikler attraktive og miljøvennlige byområder.
Erik Bjørnson Lunke, forsker, Transportøkonomisk institutt
Hva visste Gunnar Sønsteby?
Det er med en viss undring jeg registrerer at Marte Michelet – eller hennes politiske støttespillere – så ukritisk har godtatt Gunnar Sønstebys påstander om at han allerede høsten 1942 kjente til det kommende holocaust i Norge.
Heller ikke Aftenpostens Ingunn Økland finner grunn til å tro at Sønsteby led av «minneforskyvning», enda hun siterer deler av intervjuet Ulstein i 1970 hadde med Sønsteby om å redde jødene ut av landet: « .. men, eh, kunne ikke, vår jobb var jo, vi hadde jo helt andre oppgaver i Oslo. Da var sabotasjen på sitt høyeste (...)»
Økland burde ha fullført sitatet, nemlig «, og tre, fire Linge-ekspedisjoner i og omkring Oslo vi holdt på med».
Så vidt jeg vet, var det ingen Linge-ekspedisjoner i Stor-Oslo i 1942. Det var først over to år senere at sabotasjen var på det høyeste i hovedstadsområdet. Dessuten var ikke Sønsteby i Linge-kompaniet i 1942, men arbeidet da som britisk agent for å bygge opp et britisk samband- og kurérnett i Norge.
Ovennevnte sitat tyder derfor sterkt på et minnevirvar, noe som ikke er uvanlig for motstandsfolk som i flere år under krigen måtte leve i daglig livsfare under dekke av løgn og fortielser. Og hvem skulle Sønsteby varsle til i 1942? Til Milorg, som både sentralt og i flere distrikter på Østlandet var i full oppløsning etter Gestapos opprullinger?
Torstein Bjaaland, forfatter av boken «Sabotøren»
Skremmande om konsulentbruk
Aftenposten hadde 15. mars eit oppslag om at staten i 2020 brukte 12 milliardar kroner på eksterne konsulentar. Til drift av eiga statsforvaltning brukte staten berre 6,9 milliardar kroner dette året.
For ein mangeårig departementstilsett er dette skremmande opplysningar. Det vitnar om at regjeringa har lita tillit til den faglege kapasiteten i embetsverket sitt. Det er også eit negativt signal til unge med kvalifikasjonar og ønske om å arbeide for fellesskapet. Dei kan ikkje rekne med interessante utfordringar i statleg teneste. Krevjande utfordringar går til svært godt lønna private konsulentar.
I mi tid i ulike departement frå 1964 til 2002 vart utgreiingsoppdrag gjerne gjort av offentlege utval eller departementsinterne grupper. Dei som hadde best innsikt i sakskompleks, var vanlegvis folk frå departement og fagdirektorat. Spisskompetanse om til dømes IKT kunne hentast inn utanfrå, men det var alltid kvalifisert offentleg styring av slike prosjekt. Unge talent kunne testast og utviklast i sekretariatsarbeid for utgreiingane.
Det har i seinare år vore sterk personellvekst i dei politiske sekretariata for statsrådane, Samtidig må departement og fagdirektorat redusere tilsettekostnadene sine med 0,5 prosent kvart år.
Alfred Kvalheim, tidligere ekspedisjonssjef
