Kort sagt, fredag 24. mars

Kontraterror i Oslo, psykisk helsevern, soning i Nederland og rovdyr. Dette er dagens kortinnlegg.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Kontraterror i Oslo – styrk Garden

Spørsmålet om sikkerhetsgradering av informasjon som Stortinget og mediene ideelt sett burde få, vil alltid forbli et stridsspørsmål. Det viktigste vil være å opprettholde dialogen om hvor grensene går, selv om noen generell løsning og grenseoppgang aldri vil bli mulig.

Det er imidlertid mulig å skjære igjennom og ta initiativ til en rekke tiltak for å styrke kontraterrorberedskapen. For hovedstadens del peker ett forholdsvis raskt gjennomførbart tiltak seg ut:

  • Garden, som i dag er en vernepliktig avdeling, bør styrkes med en stor tropp, eller helst to tropper, profesjonelle (vervede) soldater som trenes i strid i tettbebyggelse, spesielt i store og komplekse, moderne bygninger.
  • Styrken bør verves blant personell fra osloregionen, som kjenner byen.
  • Den bør organiseres, utrustes og øves i å sikre og forsvare kongehusets, regjeringens og Stortingets fasiliteter og annen livsviktig infrastruktur – og institusjoner som Høyesterett og tinghuset, rådhuset og en rekke andre objekter.
  • Befalet i styrken bør ha personlige kontakter i regjeringsbygningenes og Stortingets administrasjon og andre steder.
  • Styrken må få anledning til å øve i objektene, også nå de som arbeider der er til stede, selv om mange kanskje vil oppfatte dette som unødvendig dramatisk.
  • Styrken bør selvsagt få nær støtte fra Heimevernet. Den bør også samøve med brannvesen, legevakt og annen helseberedskap, og med den sivile beredskap.

Det er politiet som står ansvarlig for kontraterrorberedskapen og som vil ha den overordnede kommando i operasjoner. Samøvelse her, også på kommandonivå, vil være essensielt og vil dessuten virke befordrende på den videre utvikling av samarbeid og forståelse mellom politi og forsvar.

De militære sjefene i styrken må imidlertid få armslag innenfor rammen av det man kaller oppdragstaktikk. Det betyr at de vil ha sine oppdrag, ansvarsområder og instrukser – og taktisk handlefrihet innenfor disse rammene.

Det må være en forutsetning at styrken ikke bygges opp ved at man trekker personell og ressurser fra andre ledd i Forsvaret. Det må friske penger og utvidede personellrammer til. Det hele står på om man omsider begynner å forstå sakens alvor.

John Berg, major (R), forsvarsanalytiker


Psykisk helsevern: Noe vet vi

I Aftenposten den 20. mars kaller Lars Olle Engaas oss «museumsvoktere», mens Marianne Mjaaland spør hvorfor vi ikke vedkjenner oss at diagnoser i psykiatrien er for upresise til å forske på.

Vi vokter intet museum. Som aktive forskere med klinisk erfaring påpeker vi at behandlingsmetodene i psykisk helse har høyt vitenskapelig belegg. Det kommer stadig nye studier som viser effekt av behandling, se for eksempel A-magasinets reportasje om ny, effektiv behandling av tvangshandlinger (16. mars).

Når det gjelder medikamenter, er det uenighet om virkning og bivirkninger. Det er ingen tvil om at industrien til dels ikke publiserer negative funn og at bivirkninger underkommuniseres i studier med altfor korte forløp. Men en fullstendig fornektelse av effekten av medikamenter er et populistisk og farlig standpunkt. Vi er enige i at mange leger kunne være mer forsiktig med reseptblokken, og særlig til unge mennesker, men vi er bekymret for at skremselspropaganda mot medikamenter fører til at pasienter ikke vil ha en behandling som for de fleste er trygg og har god effekt.

Vi har heller ingen problemer med å ha et kritisk blikk på diagnosesystemet, slik Mjaaland etterspør. Manglene til tross, dette er det beste vi har pr. i dag. Mjaaland synes å mene at siden diagnosekriteriene er uklare, bør vi ikke forske på psykiske lidelser. Vi mener, derimot, at klinisk forskning i årene fremover vil bedre de diagnostiske kategoriene både innenfor psykiske helse og somatikk.

Lars Lien, leder, Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse og Jan Ivar Røssberg, professor, Universitetet i Oslo


Soning i Nederland - problemene med avtalen er ikke bagatellmessige

Ulf Leirstein er kritisk til Sivilombudsmannens rapport om Norgerhaven fengsel i Nederland. Det Leirstein kaller bagateller er i virkeligheten bekymringsfulle forhold.

Innsatte som begår kriminalitet i Norgerhaven skal straffes etter nederlandsk lov. Det er et alvorlig inngrep ovenfor de innsatte, som er dømt etter norsk lovgivning.

Praksisen med bruk av bodycuffs er problematisk, fordi det ikke foretas en individuell nødvendighetsvurdering. Det er feil at alle de innsatte utgjør en trussel, som Leirstein påstår.

At en tredjedel av de innsatte er sendt til Nederland mot sin vilje, gjør disse forholdene ekstra alvorlige.

Det er forståelig at Leirstein er positiv til en avtale inngått av hans meningsfeller, men skamrosen hans er malplassert. Avtalen har kortet ned soningskøen, noe som viser behovet for flere fengselsplasser i Norge. Det kan imidlertid ikke gå på bekostning av de innsattes rettssikkerhet. Andre tiltak kunne også avhjulpet soningskøen. Et eksempel er fotlenkesoning, som Leirstein nevner, men ikke tar stilling til.

Selvfølgelig skal hensynet til ofre ivaretas, men det må være mulig å ha flere fokus samtidig. De innsatte har også rettigheter. Det samsvarer med vanlige folks oppfatning av rettferdighet.

Ingrid Lie, medarbeider i Jussbuss v/Fengselsgruppa


Norge har ikke egne bestander av store rovdyr

Siri Martinsen, leder i organisasjonen NOAH – for dyrs rettigheter, tillegger meg den oppfatning at «Norge ikke er forpliktet til å ta vare på våre bestander av ulv og andre rovdyr». Jeg har sluttet å uttrykke meg så uklart.

For miljøorganisasjonene har slik mangel på presisjon imidlertid vært en så stor suksess i arbeidet med «rewilding» av landet, at det er lett å forstå at de uttrykker seg som de gjør. Men vær så vennlig ikke å trekke meg inn i samme tåken.
Norge har ikke egne bestander av store rovdyr i biologisk forstand. Samtidig er det bare det biologiske bestandsbegrepet som gir mening i en bevaringssammenheng. Men en samlet nordisk miljøbevegelse klarte i 1990 å innbille politikerne at vi var forpliktet til å bygge opp en nyoppdukket ulveflokk til en «levedyktig norsk» bestand». Med henvisning til Bernkonvensjonen.

Den tid er forbi.

Bjørn Skåret, Trysil


Mistillit til byrådet

Terapibassenget på Diakonhjemmet legges ned og rives. Grunnen er strid om ansvar for driften, flisespikkeri om dette er trening eller behandling, samt at Diakonhjemmet ikke får dispensasjon til å utvide sykehuset på andre deler av tomten.

Nytt basseng koster kanskje 150 mill. kroner å bygge og vil aldri bli gjort. Det er grovt sløseri med offentlig penger å vrake et svært mye brukt og nødvendig basseng.

Kommunen har en elendig rehabiliteringshistorie. Og her er et viktig fagfelt som igjen prioriteres ned. De har nylig økt skattene for Oslos borgere, men vraker selv et svært bra og oppegående basseng. Dette er grovt sløseri med offentlige midler og skaper mistillit til byrådet.

Den praktiske og gode løsningen i denne saken er at kommunen tar over ansvaret for drift, som de burde være forpliktet til, og at Diakonhjemmet får dispensasjon til å bygge på andre deler av sin tomt.

Terje Bjøro, nestleder Vestre Aker bydelsutvalg, tidligere mangeårig medlem av Oslo bystyre for Venstre


Nei til motorveibro over Håøya!

For å bedre tverrforbindelsen over Oslofjorden, har Vegvesenet laget en utredning som ser på tre alternativer; et nytt løp i Oslofjordtunnelen, en ny tunnel under Håøya, eller en bro over Håøya. Selv om en utvidelse av dagens tunnel er det rimeligste alternativet og bro det dyreste, anbefaler de bro, da det etter deres mening er best om man ser «kostnader, nytte og virkning for naturmiljø, kultur og landskap under ett».

Vegvesenet fremhever blant annet at en motorveibro vil «tilføre landskapet visuelle kvaliteter» og kan bli «som et utfartsmål i seg selv». De har vurdert hvordan en motorveibro over Håøya vil oppleves sett fra Holmenkollen, men ikke hvordan den vil oppleves på selve Håøya.

Oslo kommune kjøpte Håøya i 1937 for å sikre allmennheten «friluftsområder ved sjøen utenfor byen» som det het. Håøya er den største av øyene i indre Oslofjord og utgjør det nærmeste området til Oslo med uthavner og holmer og skjær som svært mange med småbåter i Osloområdet bruker. Bryggene som ble lagt ut ved Dragsund på Håøya i fjor var fylt opp av båter hele sesongen, og har vært en stor suksess. Oslo kommune vedlikeholder bygningene på øya, og tilrettelegger for utleie av byggene, campingliv og turliv, mens Ruter enkelt frakter besøkende fra Rådhusbrygga til Håøya gjennom vår, sommer og høst. Dette gjør øya tilgjengelig for alle, uansett om man har egen båt eller ikke.

Vi mener Håøya skal forbli den perlen den er og ikke reduseres til et brofeste. En motorveibro over Håøya er like vilt som en motorveibro over Kikut.

Eirik Lae Solberg, Høyres gruppeleder Oslo bystyre, og Anne Haabeth Rygg, nestleder i Oslo kommunes småbåtutvalg


Obligatorisk helsekontroll – for barns trygghet

Et slag, to små øyne som fylles med tårer. Mange barn i dette landet blir utsatt for vold og overgrep av sine omsorgspersoner. Noen barn blir til og med offer for kjønnslemlestelse. Et overgrep som lemlester en liten, uskyldig jente. Mørketallene er trolig store, men vi vet det dessverre skjer, og at barn lider i stillhet.

Jevnlig helsekontroll av barn på helsestasjon kan bidra til å avdekke dette. Det er fagekspertise som kan oppdage overgrep mot disse barna. I en kronikk 15. mars kunne man imidlertid lese at en helsesøster i Oslo er bekymret. Bare på hennes helsestasjon er det over 80 barn som ikke møter på kontroll.

I dag er helsekontroll et frivillig tilbud som foreldre kan velge å delta på. Det betyr at hvis barnet blir utsatt for vold, kjønnslemlestelse eller overgrep kan foreldrene fritt unnlate å møte.

Fremskrittspartiet vil at alle barn skal få en trygg oppvekst. Vi vil derfor endre praksisen som gjør at foreldre kan skjule potensielle overgrep mot barn. Nå sender vi derfor et forslag til Stortinget om å gjøre helsekontroll på helsestasjoner obligatorisk for barn mellom null og ti år. Det handler om å ta barns trygghet på alvor.

Kari Kjønaas Kjos og Ulf Leirstein, Fremskrittspartiet


Identitet og rettigheter

Arnfinn Moland har rett i at De hvite bussene ikke var i Buchenwald, men fangetransporten fra Buchenwald til Neuengamme, der de Hvite bussene ventet, var (som jeg skrev) organisert av Røde Kors, etter avtale mellom Folke Bernadotte og Heinrich Himmler. For mange av studentene var det et traumatisk minne at jøder, med Norge som opprinnelsesland, måtte stå igjen.

Og der er det den pågående debatten med professor Hylland Eriksen er plassert. Han skrev om opprinnelsesland for politisk engasjement i sin kronikk om «langdistansenasjonalisme», og trakk som vanlig og på umotivert vis jøder inn i sammenhengen.

Hvorfor er det hans prosjekt å legge igjen forståelsen av at den jødiske besteforeldregenerasjonen som kom til Amerika eller Norge for 150–120 år siden, hadde Israel som opprinnelsesland? Det er direkte usant, for å si det pent. Størstedelen kom fra Russland, der de hadde bodd i århundrer, uten nasjonal identitet eller rettigheter overhodet.

De var fritt vilt. De kom seg ut eller ble slaktet. Og de hadde ikke noe «hjemland» å dra tilbake til. Derfor ble deres nasjonalfølelse og lojalitet så sterk der hvor de for første gang fikk alminnelige borgerrettigheter. I Norge ble norskheten deres identitet, og den var arven de overlot sine etterkommere. Det er ikke i din rett å rokke ved den.

Og ja, i 2006 mente du og dine venner at det ville være svært passende at norske jøder offentlig kritiserte Israel, det er det ingen som helst tvil om. Du skrev dessuten at jøder i Norge aldri hadde vært utsatt for lignende ydmykelser som muslimer i Norge er utsatt for. Aldri? I denne runden er det verst for rundt 180 norske jødiske skolebarn. Jeg minner om at regjeringen Solberg har funnet det nødvendig med en handlingsplan mot antisemittisme.

Mona Levin


Forskjellsskolen

Det er bred enighet om at det er klokt med tidlig innsats i skolen slik at færrest mulig blir hengende etter. I tillegg ser det nå ut til at Regjeringen ønsker å gjøre noe med de store forskjellene i skolen. Derfor vil man definere en nedre grense for kvalitet ved hjelp av noen få indikatorer, og gi insisterende hjelp til skoler og kommuner som faller under grensen. Hverken KS eller Utdanningsforbundet mener det er noen god idé å lage slike «Robek-lister» for skolekvalitet.

Elevorganisasjonen, Foreldreutvalget for grunnopplæringen og Utdanningsforbundet mener at alle skoler må sikres en minimumsbemanning av lærere som står i forhold til elevtallet. Dette er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, forutsetning for et godt skoletilbud til alle barn. Vi er derfor selvsagt også enig med Aftenposten, som i en lederartikkel er opptatt av at skoleledelse, organisering og prioritering påvirker kvaliteten. Men ingen av disse elementene kan oppheve behovet for nok lærere.

Det er bra at staten ønsker å bistå kommuner og skoler som sliter. Men samtidig bidrar dette tiltaket til å skjule at skoler og kommuner har svært like forutsetninger for å lykkes på grunn av store økonomiske forskjeller. Når 80 prosent av driftsutgiftene i skolen går til lønn, sier det seg selv hvordan disse forskjellene slår ut for elevene. Staten har i løpet av 8 år bidratt med over 4 mrd. kroner for å øke lærertettheten i grunnskolen, uten resultat. Da er det på tide å bruke lovverket og vedta en minstenorm for lærertetthet.

Steffen Handal, Utdanningsforbundets leder