O’Neills tekster er så klart tenkt at man ikke behøver å kjempe for å begripe hva hun «egentlig» mener | Lars Fr. H. Svendsen

O’Neill er en sindig tenker uten store fakter, som viser oss hvilken relevans filosofien kan ha i våre bestrebelser på å forstå og å forbedre verden, skriver Lars Fr. H. Svendsen.

Lars Fr. H. Svendsen om årets Holbergprisvinner, filosofen Onora O’Neill.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I en globalisert verden full av motsetninger kan troen på universelle prinsipper for rett og galt virke gammeldags.

Onora O'Neill mener imidlertid at det nettopp er allmenne prinsipper for tenkning og handling som kan sette oss i stand til å møte vår tids store samfunnsspørsmål.

Årets vinner av Holbergprisen, den britiske filosofen Onora O’Neill, tar opp temaer som er i offentlighetens interesse, og hun gjør det på en måte som er relativt tilgjengelig samtidig som den er filosofisk velbegrunnet.

Hennes tekster er så klart tenkt og klart skrevet at man ikke behøver å kjempe så mye med dem for å begripe hva hun «egentlig» mener.

Filosofi er for henne ikke et sett læresetninger, men en vedvarende kritisk praksis som har utfoldet seg i en stor menge bøker, artikler, foredrag, kommisjoner etc.

Hun ble først anerkjent som en fremragende tolker av Immanuel Kants praktiske filosofi, men har siden ytt betydelige bidrag til vår forståelse av emner som bioetikk, tillit, rettferdighet og menneskerettigheter.

Etter årtusenskiftet har hun i tiltagende grad henvendt seg utenfor de fagfilosofiske og akademiske rekkene til en bredere offentlighet.

Tilfeldig at det ble filosofi

O’Neill ble født i Nord-Irland i 1941, og hun kommer fra en familie hvor det politiske livet sto sentralt. Hennes bestefar satt i både det britiske og det nordirske parlamentet, mens hennes far blant annet var Storbritannias ambassadør i Kina og Finland.

Hun tilhører det mindretallet av politiske filosofer som faktisk har beskjeftiget seg med virkelig politikk.

I 1999 ble hun en «life peer», dvs. at hun ble gitt den ikke-arvelige tittelen baronesse O’Neill av Bengarve. Hun er følgelig medlem av overhuset i Det britiske parlamentet, hvor hun møter som uavhengig representant.

Det var litt tilfeldig at O’Neill begynte å studere filosofi. I utgangspunktet skulle hun studere historie, men den betydelige filosofen Elizabeth Anscombe merket seg den unge studentens talent for filosofiske emner og fikk henne til å endre studium.

Lars Fr. H. Svendsen.

Deretter fikk hun et stipend for å studere ved Harvard, hvor hun skrev sin doktoravhandling under veiledning av John Rawls.

Dette arbeidet handlet om hvordan man skal kunne forene allmenne rasjonelle normer med enkelthandlingers egenart.

Filosofisk konstruktivisme

Hennes filosofiske utgangspunkt er tolkningen av Immanuel Kants filosofi, og derfra har hun utviklet sin egen, Kant-inspirerte teori om moralsk handling. Deretter ble perspektivet utvidet til politisk filosofi.

Slik O’Neill tolker Kant, er fornuftens autoritet noe vi må konstruere, og det gjør vi ved å sørge for at alle våre fornuftsbegrunnelser må kunne følges av alle andre.

Denne konstruktivistiske tanken har hun så tatt med seg over i sin egen filosofi.

En konstruktivist som O’Neill mener at fornuftens prinsipper hverken er tilgjengelige gjennom introspeksjon eller intuisjon.

Vi finner ikke frem til dem på noe annet vis enn ved å bruke vår fornuft.

Det er gjennom fornuftens utfoldelse at fornuftens prinsipper avdekkes.

Et helt grunnleggende prinsipp er at vi bare bør basere oss på prinsipper som kan deles av andre rasjonelle aktører.

Hvis noe skal være en gyldig grunn for meg, må det være en gyldig grunn for enhver annen som er berørt.

Som feilbarlige og endelige vesener må vi bruke vår fornuft til å forsøke å avdekke fornuftens normer, og fornuften utfolder seg ved at mennesker, som alle er begrensede, søker sammen for å løse problemer.

Hvis noe skal være en gyldig grunn for meg, må det være en gyldig grunn for enhver annen som er berørt

Blant prinsippene som fremkommer gjennom en slik fornuftsprosess, er at vi ikke med rette kan påføre andre skade eller tvang. Det er en filosofi for endelige og sårbare vesener som bebor et normativt univers.

O’Neill forener en sterk forpliktelse overfor idealer med en realistisk forståelse av hva som kreves for å leve opp til dem.

Problemene vi møter i virkelighetens verden er så komplekse at de ikke simpelthen lar seg presse inn i en etisk teori som så uten videre skal kunne generere et korrekt svar.

O’Neill tror ikke at det finnes noen «moralske algoritmer», men hun tror at den menneskelige fornuften kan skille genuine begrunnelser fra blotte påstander uten reell gyldighet.

Rettferdighet og menneskerettigheter

Særlig rettferdighetsbegrepet har stått sentralt i hennes filosofiske undersøkelser, og her har hun ikke minst bidratt i diskusjonen om menneskerettighetenes status.

O’Neill fremhever at diskusjonen om menneskerettigheter må flytte seg fra idealenes rike til den rotete, globaliserte verdenen hvor mange stater er svake eller korrupte.

Snakk om menneskerettigheter får for ofte preg av festtaler blottet for innsikt i hvor krevende det er å omsette dem i virkelig politikk.

For det første påpeker hun at vi må slutte å se på menneskerettigheter som en slags premier som kan deles ut fra et uuttømmelig forråd.

O’Neill er en sindig tenker uten store fakter

Utdelingen av menneskerettigheter må begrenses av en tanke om at en rettighet bare gir mening såfremt noen har en forpliktelse til å oppfylle den.

Dernest må vi ta innover oss at slett ikke alle stater er i stand til å oppfylle helt grunnleggende forpliktelser.

I en slik situasjon må vi trekke veksler også på andre aktører enn stater for å sikre oppfyllelsen av grunnleggende rettigheter, deriblant ikke-statlige organisasjoner og multinasjonale selskaper.

En sindig tenker

Våre forpliktelser overfor andre er mest grunnleggende en forpliktelse til å gjøre det mulig for dem å velge å leve sitt liv på én måte snarere enn en annen.

Vi er forpliktet til å forhindre tvang, men hva det vil si å være tvunget, avhenger av menneskers livsomstendigheter, av deres ressurser og sårbarhet.

Vi må som et minimum sørge for at det finnes institusjoner som ivaretar menneskers grunnleggende behov.

Disse forpliktelsene oppstår også fordi vi på grunn av globaliseringen er i interaksjon direkte og indirekte med mennesker over hele kloden. En slik interaksjon overskrider statenes grenser, og det innebærer at rettferdighetens grenser også strekker seg utover statenes grenser.

O’Neill er en sindig tenker uten store fakter, som viser oss hvilken relevans filosofien kan ha i våre bestrebelser på å forstå og å forbedre verden.


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.


Les også om tidligere vinnere: