Debatt

«Du har tre, kanskje seks måneder igjen å leve...» Noen slår seg til ro, andre velger å kjempe | Knut Søraas

  • Knut Søraas, Hosle, Bærum
Kreftsyke nordmenn betaler opp mot én million kroner for en behandling norske leger fraråder. Les mer i lenkene under debattinnlegget.

Hvilken rolle skal norsk helsevesen spille når syke vil søke hjelp utenfor landegrensene?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

De siste ukers artikler i Aftenposten om behandling av alvorlig syke kreftpasienter ved Medias Klinikum som Prof. K. Aigner driver, og formidlingstjenesten Oncolomed drevet av T. Oftedal, er interessant lesning ut fra flere aspekter.

Det finnes mange flere institusjoner i utlandet som norske pasienter finner det formålstjenlig å kontakte når norsk helsevesen gir dem beskjeden ingen liker å høre: «Dessverre, vi kan ikke hjelpe deg stort lenger, du har tre, kanskje seks måneder igjen å leve...»

Forferdelig budskap å gi, enda mer forferdelig å få. Noen slår seg til ro, andre velger å kjempe.

Men hva får disse familiene til å gjøre nettopp det, trosse norsk helsevesen, oppsøke Oncolomed, Medias Klinikum og alle de andre institusjonene rundt om i verden som kan sitte med spisskompetanse på akkurat den behandlingen som kan hjelpe dem?

Norge på femteplass

Svaret ligger i dagen, men diskuteres sjelden eller aldri. Det er betent, men det er elefanten i rommet. Gjennomsnittlig er norsk helsevesen godt, men vi er ikke best i alle sykdommer. Og det handler ikke bare om tidlig diagnostisering, for noen diagnoser er det beste å henvende seg andre steder.

I undersøkelsen som det medisinske tidsskriftet The Lancet publiserte nettopp, kom Norge på femteplass av de 195 land som ble vurdert.

Norge ble trukket noe ned på grunn av høyere dødelighet i enkelte kreftformer. Fire ble nevnt spesielt, der var Sverige flinkere. Det er umulig for Norge å være best i alle kreftsykdommer, for flere kreftformer finnes det gode alternativer til det norske helsevesenet. Og spørsmålet blir hvilken rolle helsevesenet skal ha i denne situasjonen.

Hva skal helsevesenet gjøre? Holde informasjon om alternativer tilbake? Be pasientene om å finne ut av det selv når helsevesenet gir opp, eller være behjelpelig med å finne informasjon om mulige kliniske utprøvinger? Eller tilby å fremskaffe en «second opinion»?

Interessant alternativ

Mange norske pasienter i disse gruppene føler seg ensomme i sin kamp. Diskusjonen foregår i flere forum i utlandet for å forbedre systemene. Nå også i Norge. Dansk helsevesen har en variant som ble beskrevet i Aftenposten 20. mai, hvor helsevesenet er proaktive, de fremskaffer blant annet en «second opinion». I samme artikkel leser vi at helseminister Bent Høie (H) åpner for diskusjon, og at (i dag) kan (må?) pasienter selv søke etter å få delta i norske kliniske studier.

Helsepolitisk talsmann for Arbeiderpartiet uttrykker ifølge artikkelen at han synes den danske modellen ser svært interessant ut. Men siden Norge er et lite land og vi ikke er best i alt, vil det være fornuftig også å se utover landets grenser for en «second opinion», det finnes fremragende sykehus og medisinske miljøer i verdensklasse i EØS/EU og andre steder.

Ikke snu ryggen til pasientene

En utarbeidelse av bedre systemer for å hjelpe pasienter som er så alvorlig syke at de ikke kan vente på godkjennelse av nye metoder, innebærer flere etiske dilemmaer. Men å snu ryggen til realiteten disse pasientene befinner seg i ved å la dem finne ut av det selv, er heller ikke etisk forsvarlig når man vet at det finnes informasjon og at mulige alternativer er tilgjengelig, selv om de kan være risikable.

Diskusjonen om dette må tas seriøst opp av alle de relevante pasientorganisasjonene, helsevesenet og de politiske myndighetene.

Disse pasientene har ikke god tid.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kreftklinikken
  2. Kreftbehandling
  3. Kreftforskning