Debatt

Kort sagt | fredag 28. juli

Dagens korte debattinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Gratis p-piller betyr trolig lite

Anne Kjersti Myhrene Steffenak og Randi Stokke i Landsgruppen av helsesøstre tar i Aftenposten 25. juli til orde for at jenter under 16 år skal få gratis hormonell prevensjon. Men et slikt opplegg vil neppe ha så stor betydning i forhold til uønskede graviditeter som helsesøstrene gir inntrykk av.

P-pilletilhengerne har gjerne referert til en SINTEF-undersøkelse som ifølge tilhengerne av gratis prevensjon skal halvere aborttallene hos unge jenter. Men da argumenterer man utelukkende på basis av relative tall (side 36 SINTEF-Øren, Leistad og Haugan 2010). Ser man på de absolutte tallene provoserte aborter i forsøksgruppen med gratis p-piller, har disse vært relativt stabile over tid, også før man introduksjonen av pillene. Også i kontrollgrupper var det en nedgang i aborter i forsøksperioden.
Ut fra antall i forhold til N hadde forsøket forsvinnende liten suksess. Dessuten: Når man introduserer et medikament, introduserer man samtidig en medisinsk risiko. For en ung jente er konsekvensen av å få en blodpropp betydelig. Helserisikoen ved gratis p-piller blir derved høy.

Terje Carlsen, frilansjournalist


DAB-dekningen er god

I A-magasinet nr. 28 kunne vi lese om Vetle Lid Larsens personlige radiokrise når han går glipp av NRK P2 på hytta. Ikke får han inn Radio Norge eller P4 heller. Larsen konkluderer med dårlig DAB-dekning, som igjen skyldes «idiotenes inntogsmars» og «digitalfascisme». Grunnlaget ser ut til å være at han har en DAB-radio som ikke spiller.

NRK ønsker at flest mulig skal ha gode lytteropplevelser. Derfor tok vi Larsens påstander på alvor og sjekket dekningen, selv om våre egne målinger i nærheten, andre tilbakemeldinger og dekningskart ikke tyder på at det er noe i veien med dekningen på Larsens hytte. Det er det heller ikke.
Undersøkelsene våre viser at det er god dekning på alle kanter, både for NRKs kanaler og de kommersielle kanalene. Larsens manglende mottak har andre årsaker enn manglende dekning.

Et generelt råd for å sikre seg mottak i områder der dekningskartet (radio.no/dekning) viser dekning, er å oppdatere kanallisten. Trykk på «scan» eller «autotune». I noen tilfeller kan det være nødvendig å nullstille radioen (factory reset). Befinner man seg i et område med dekning, har fulgt bruksanvisningen og fortsatt ikke får mottak, kan det være noe galt med radioen og den bør tas tilbake til forhandler.

Vi ønsker å hjelpe alle som trenger det, og oppfordrer alle med problemer eller spørsmål om DAB til å ta kontakt med oss.

Petter Hox, sjef, radiodistribusjon NRK


Valg, stemmegivning og moral

I Aftenposten 25. juli gjentar filosofene Kristian Skagen Ekeli og Espen Granli budskapet fra deres tidligere kronikk om at borgerne må være seg bevisst sin moralske plikt til å ha et minstemål av politisk innsikt for å gjøre bruk av sin stemmerett ved demokratiske valg, for valg leder til politikk, og politikk får konsekvenser for også andre enn en selv som stemmegiver. Det er jo en tanke.

Men når man går ut med slikt må det også forventes at filosofene har tenkt gjennom konsekvensene av at en slik politisk (eller ikke-politisk?) appell tas på alvor.

Hvem tenker filosofene vil gå i seg selv og pålegge seg slik (ikke-politisk?) sensur? Er det de mottagelige for såkalt populistiske bølger som bør si til seg selv: «Riktignok sympatiserer jeg med parti X, men når det kommer til stykket har jeg for liten innsikt til å se konsekvensene av en slik stemmegivning, så det mest forsvarlige er nok å avstå.»

Eller er det de som stemmer mer av gammel vane som bør si til seg selv noe tilsvarende? Er det eventuelt de som er redde for at ureflekterte velgere ukritisk vil ta inn over seg ureflekterte politiske budskap som bør gå i seg selv, og kanskje engasjere seg politisk?

Eller er kanskje løsningen at Ekeli og Granli danner en politisk bevegelse, noe i retning av: «Vi løser ditt moralske dilemma: du slipper å ha dårlig samvittighet for ikke å utøve din borgerplikt, samtidig som du slipper å ha dårlig samvittighet for ikke å vite hva du gjør ved utøvelsen av din borgerplikt; stem på oss og vi utøver den forsvarlige politikken for deg!»

Og da er man kanskje ikke så langt unna der man allerede er.

Trond Solvang, professor i jus, Universitetet i Oslo


Minne og fellesskap

I dagene rundt seksårsmarkeringen for 22. juli har minner og minnesmerker helt naturlig stått sentralt. Årsdagen bringer tilbake minner om det vonde – og forhåpentlig også om noe av det gode. Slik er det ikke bare med 22. juli. Alle har vi våre årsdager og hjertets minnesmerker.

Det er to måter å møte vonde minner på: som noe som er privat, unikt og annerledes – og som noe som er felles, som minner oss om vår menneskelige sårbarhet, og som derfor kan bringe oss nærmere hverandre.
Den første tilnærmingen er helt naturlig og bærer i seg mye som er viktig. Hver smerte er på sitt vis unik. Den tilhører deg og dere, ikke oss andre. Vi som står rundt, må respektere det og ikke forsøke å eie noe vi aldri fullt ut kan erkjenne og forstå.

Men den andre tilnærmingen er, nettopp av den grunn, så sentral. Alle mennesker har smerter og nederlag. Terror og død rammer ikke bare oss. Ja, kanskje er det i smerten vi aller mest står sammen. For vi er alle sårbare. Derfor er vi – med vår felles menneskelighet – rammet alle sammen dersom én av oss blir rammet. Og slik kan vi også komme oss videre etter smerten, i bevisstheten om at vi slett ikke er alene, og om at smerten derfor kan deles.

Når minnesmerker reises, må vi holde sammen disse to perspektivene: det unike og det fellesmenneskelige. I en filosofisk tankerekke som stammer fra forfattere som Augustin og Dante Alighieri, kjenner vi ideen om minnet som veien til det aller dypeste, det aller høyeste, det som aller mest binder oss sammen som mennesker. Dessverre fungerer det ofte stikk motsatt: minner splitter og skaper strid. Men dersom vi tillater oss å dvele ved minner, snakke oss igjennom dem og gradvis forsone oss med dem, kan vi også komme videre i fellesskap og sette ord på det som i sannhet skaper bånd mellom oss.

Hvordan kan vi bli flinkere til å gjøre det unike til noe allment, uten å ta bort det som er unikt? Hvordan kan vi stå sammen i vår sårbarhet – tenne lys, holde roser, dele historier, gråte, be og ta hverandres hender – ikke som mennesker i hver vår verden, men som mennesker som deler det vonde?
Uansett hvilke permanente, fysiske minnesmerker vi ender opp med etter 22. juli – og de må bli tydelige og synlige – må vi se på dem som både unike og allmenne på samme tid. Nettopp i det ligger minnenes og sorgens natur.

Henrik Syse, forsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO) og professor ved Bjørknes Høyskole


Ignorante velgere?

To filosofer fra Stavanger har vakt oppsikt med sin uttalelse om at de velgere som er uvitende og desinteressert i politiske saker og hva partiene står for, moralsk sett bør avstå fra å stemme.
De har fått bare motstand, siden ingen offentlig person tør å si at de er enige. Filosofene har dog rett, etter min mening.

En logisk konsekvens av motstandernes syn er at stemmerettsalderen kan senkes, til for eksempel 12 år. Da får de politisk uerfarne fri tilgang til stemmelokalet, der de kan kaste terning om hvilken liste de skal putte i urnen, slik professor Aarebrot synes er greit. Men Regjeringen er motstander av å la folk under 18 år stemme, med den begrunnelse at de ikke er modne nok. Et godt argument, som passer de to filosofer.

Leif Osvold


Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter


Les mer om

  1. DAB
  2. 22. juli