Debatt

Regjeringen må snu i saken om Utøya-minnesmerket! | Håkon Bleken

  • Håkon Bleken, billedkunster
Illustrasjonsbilde av Jonas Dahlbergs minnesmerke på Sørbråten, som nå er forkastet av Regjeringen, etter først å ha vunnet konkurransen om minnesmerke etter Utøya-terroren.

Regjeringen gjør en katastrofal tabbe hvis de forkaster Jonas Dahlbergs Utøya-monument.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Typisk nok skjer Regjeringens avvisning på kunstens område, der alle mennesker har samme rett til å uttale seg og altså også samme bestemmelsesrett. La meg med det samme si at jeg fullt ut forstår innvendinger som mener å ta hensyn til folkets følelser, noe som egentlig er temmelig diskutabelt.

Man kan nemlig likeså godt si at man fratar folk mulighet til å bearbeide sorgen gjennom et minnesmerke som går rett på sak og ikke bare er en harmonisering av grusomhetene.

  • Les kunstneren Jonas Dahlbergs debattinnlegg etter at Regjeringen skrinla hans minnesmerker etter 22. juli: Regjeringen tror ikke på kunstens rolle

Selvfølgelig er Dahlbergs minnesmerke uttrykksfullt – uhyre uttrykksfullt – slik hendelsen også var. Det er uten tvil et genialt kunstverk som slår rett inn i mellomgulvet med en voldsom ærlighet og uttrykkskraft.

Selvfølgelig kan det være en påkjenning, slik stor kunst ofte er, men det har også den store kunsts evne til prosess, til bearbeidelse gjennom sin formgivning av sorgen som også de gamle grekere hadde i sitt forhold til dramaet og dets katharsis-karakter.

For det er nettopp det som skjer ved et betydelig kunstverk. I stedet for å harmonisere grusomhetene med et såkalt «verdig og lavmælt» minnesmerke som liksom tar hensyn til folks følelser, går Dahlberg rett på sak og gjør det eneste passende, nemlig formgir det forferdelige og ved det bringer tragedien inn i en katharsis-prosess som er den eneste måten å ta publikum alvorlig på.

Picassos Guernica er et eksempel på kunstens rensende evner

Se på Guernica. Sannelig skjedde det grusomheter også der – en hel by og en hel befolkning smadret og knust. Men nettopp Picassos Guernica er et strålende eksempel på kunstens rensende og befriende evner. Ikke over grusomhetene, men over den forandring fra realisme til form. Og jeg glemmer ikke dem som bor der, jeg glemmer ikke de pårørende – heller ikke døden som herjet – og nettopp derfor må ikke dette strålende minnesmerke byttes ut med et oppsminket og ufarliggjort.

Man kan tenke seg et bokmanuskript som slik ble harmonisert. Og tro ikke at det er bare kunstnere som reagerer slik.

Men det er galt å overlate denne saken til departementene og byråkratene. De har ikke respekt for kunsten – det viser denne saken. De tror ingenting på kunstens helbredende kraft.

Det er det verste ved denne saken.

Hvis Regjeringen ikke besinner seg nå, hvis de ikke trekker avvisningen av Jonas Dahlbergs kongeniale storverk tilbake, gjør de en gigantisk tabbe som man i senere tider vil beklage.

De har fått seg overbrakt et genialt kunstverk. Snu.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kunst
  2. Sorg
  3. 22. juli-minnesmerket