Debatt

Kronikk: Over natten solgte høvdingen 70 familiers livsgrunnlag til kinesere | Vivek Maru

  • Vivek Maru, administrerende direktør i Namati

Bistand til rettssikkerhet må prioriteres, og Norge bør ta en lederrolle i å etablere et globalt fond for å fremme juridiske rettigheter.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes» (Magnus Lagabøtes landslov, 1274)

Siden andre verdenskrig har mange land undertegnet internasjonalt bindende avtaler om å respektere grunnleggende friheter. For milliarder av mennesker verden rundt er de knapt verdt papiret de er skrevet på.

Familier mistet land de hadde dyrket i generasjoner

Et eksempel er 70 familier i Nimiyama Chiefdom øst i Sierra Leone. Fra en dag til en annen mistet de retten til å dyrke land de hadde levd på i generasjoner. Den lokale høvdingen hadde solgt de 1400 dekarene med landbruksjord til et kinesisk gummiselskap.

Eksempelet er ikke unikt, mennesker opplever denne typen rettsløshet og urettferdighet hver dag. Urettferdigheten er et kuldesjokk. En inntrenging i det mest grunnleggende.

Stred mot sedvaneretten

De 70 familiene visste at salget var i strid med afrikansk sedvanerett. Den sier at land ikke bare tilhører dem som bruker landet nå, det tilhører like mye forfedrene som var der før dem – og etterkommere som skal komme etter dem.

Lokale høvdinger har en rolle som forvaltere av landet, men de har ingen rett til å selge det som ikke er deres. I tillegg til sedvaneretten har Sierra Leone et formelt lovverk omkring eiendomsrett, hvorav noen lover er arvet fra den britiske kolonitiden mens andre er vedtatt i parlamentet.

Da familiene i Nimiyama klaget på salget, fikk de til svar at de formelle lovene tilsidesatte sedvane og at nasjonale mål om «utvikling» ikke bare muliggjorde høvdingens handlinger, de var nødvendige. Utestengt fra å dyrke sitt eget land hadde familiene ikke noe annet valg enn å flytte til andre områder for å søke lønnet arbeid. Men noen valgte å bli for å ta opp kampen for sine rettigheter.

Urettferdighet førte til borgerkrig

Jeg har arbeidet med legale spørsmål i Sierra Leone i fire år og har sett talløse eksempler på hvordan et uoversiktlig lovverk brukes av myndighetspersoner som et redskap for å undertrykke individuelle rettigheter.

Jeg kom dit i 2003, like etter 11 år med brutal borgerkrig. Det var bred enighet om at urettferdighet og utbytting var en sentral årsak til borgerkrigen.

Et utall menneskerettighetsgrupper etablerte seg i landet for å hjelpe mennesker som sto overfor urettferdighet i sine daglige liv.

Familiene fikk hjelp av «barfotadvokater»

Den gangen var det ikke mer enn rundt 100 advokater i hele Sierra Leone, og flere enn 90 av dem var lokalisert i hovedstaden Freetown. Det innebar at en vanlig rettshjelpsmodell som forutsetter lokal tilstedeværelse hadde lite for seg.

I stedet gikk hjelpeorganisasjonene inn for et opplæringsprogram for å trene opp «paralegals» eller «barfotadvokater» rundt om i landet. Disse paralegals skulle fungere som et bindeledd mellom det juridiske og det virkelige liv. De fikk som oppgave å utdanne og opplyse folk om lovverk og om politikk, samt å bistå med praktisk juridisk kompetanse i møte med urettferdighet.

I dag dekker et nettverk av paralegals omkring 40 prosent av Sierra Leone. Familiene i Nimiyama kom i kontakt med to av dem, Hassan Sesay og Fatmata Kanu.

De hadde også loven på sin side

Hassan og Fatmata forklarte familiene at de faktisk også hadde det formelle lovverket på sin side. Loven krever samtykke fra familier med hevdvunnen rett, selv ved salg av et leid jordbruksareal.

Salgskontrakten politisjefen hadde signert på var med andre ord både i strid med loven og med sedvane.

Med denne kunnskapen forsøkte familiene sammen med lokale paralegals å finne en minnelig løsning med politisjefens nærmeste overordnede og med selskapet direkte. De kontaktet også jord- og landbruksdepartementet.

Vi har funnet ut at paralegals med sin kunnskap om lovverk, forhandlinger, lokale forhold, og andre juridiske verktøy er i stand til å gjenopprette rettferdighet selv i ødelagte systemer.

Men saken måtte helt til topps

I dette tilfellet lyktes de imidlertid ikke med en slik pragmatisk tilnærming. Både selskapet og høvdingen holdt på avgjørelsen som var tatt. Departementet svarte ikke på henvendelsene. Saken ble brakt inn for retten, ved hjelp av en advokat som hadde kontakt med de lokale paralegals.

I februar avgjorde høyesterett at selskapet måtte gi landområdet tilbake til de opprinnelige forpakterne og betale erstatning for skadene som var blitt gjort.

Det må utdannes nok folk

Det er et mål å utdanne så mange paralegals at de kan dekke hele landet og kunne gripe inn før lokalt landbruksland blir ulovlig solgt til utenlandske selskaper. Fanta Nyanda, som tilhørte en av familiene som fikk tilbake jorden sin, sa da dommen var falt at: «vi vet nå at loven er for oss.»

Det illustrerer den endringen vi trenger å få til: at befolkningen opplever at loven er til for dem og gir dem rettssikkerhet. Ikke bare i Sierra Leone, men overalt.

Norges innsats for rettssikkerheten

Norge har en lang historie med å stå opp for prinsippet om rettssikkerhet internasjonalt. Norge ledet etableringen av FNs kommisjon for styrking av juridiske rettigheter i 2008.

I fjor lyktes Norge i å få «tilgang til rettferdighet» inkorporert i FNs nye bærekraftsmål, noe som var utelatt i de opprinnelige tusenårsmålene som ble vedtatt i 2000.

Rettssikkerhet og uavhengige domstoler er med på å ansvarliggjøre regjeringer og politiske ledere overfor sine borgere. Det bidrar til en mer rettferdig økonomisk utvikling.

I Afrika og andre steder i verden er imidlertid mange regimer skeptiske til å gi sivilsamfunnsgrupper plass, anerkjennelse og den finansiering de trenger. De frykter at et styrket sivilsamfunn vil begrense statens makt.

Sammenlignet med andre samfunnsgoder, som for eksempel helsetjenester, er det juridiske hjelpeapparatet sterkt underfinansiert.

Norge kan gå foran

Det krever et nivå av politisk modenhet og demokratisk trygghet for at politiske ledere skal investere i å holde seg selv ansvarlige. Norge er et eksempel på demokrati og politisk modenhet.

Dersom Norge tar på seg ansvaret for å lede et globalt fond for styrking av rettssikkerhet, kan det være med på å utgjøre en vesentlig forskjell for mange i mange land.

Fondet vil blant annet kunne støtte arbeidet til paralegals og barfotadvokater rundt om i verden – samt fremme forskning for å evaluere effekt og identifisere vellykkede tiltak og på den måten bidra til en bedre og mer rettferdig verden.

Vi vil aldri kunne løse vår tids store utfordringer forbundet med klima og ny økonomisk vekst om vi ikke samtidig sikrer at lover og systemer virker rettferdig for alle – ikke bare for de mektigste.

Vivek Maru er administrerende direktør i Namati, en global organisasjon som arbeider for styrking av borgernes juridiske rettigheter.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger
på Facebook og Twitter

Mer om bistand - utfordringer og dilemmaer:

  • Når business blir bistand
  • Utenriksminister Børge Brende: Krevende veivalg for bistand
  • Vet ikke om 30-milliarders bistand virker

Les mer om

  1. Rettssikkerhet
  2. Bistandspolitikk
  3. Afrika