Debatt

De frivillig barnfrie

  • Debattredaktør
  • Forf>kultur-
  • <forf>knut Olav Åmås<

Det er nok et av de største tabuer i det norske samfunnet i dag: Å si at du ikke har barn fordi du rett og slett ikke ønsker det.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

NÅR JEG SØKER gjennom norske avisarkiver, slår det meg hvor ytterst lite som er skrevet om dette temaet. Litteraturprofessor Toril Moi er en av de få som så vidt har berørt det. «Moderskapsmaset i Norge» kaller hun det, dette samtaletema nr. 1 når familier samles og klassekamerater gjenforenes. I mediene fôres vi med «propaganda» om moderskap og familieliv, hevder Moi, og ukebladene er spekket med begeistrede fortellinger om hvor kjekt det er å ha barn, og hvor fælt det er ikke å kunne få det.

Med andre ord: Lykken for en heterofil kvinne er å få barn og å ha barn. For hvor er de oppmuntrende medieoppslagene om kvinner uten barn? De finnes knapt. Blir temaet å leve livet uten barn nevnt, er det som noe følsomt og delikat i portrettintervjuer med enkeltpersoner, det blir nesten aldri prinsipielt diskutert.

Sjelden forskning.

Tove Ingebjørg Fjell, professor i kulturvitenskap ved Universitetet i Bergen, er en av de få som har forsket på fenomenet. Hun har intervjuet kvinner i to generasjoner, de som var unge voksne på 1970-tallet og de som er det nå på 2000-tallet. Resultatet er den nye boken Å si nei til meningen med livet? En kulturvitenskapelig analyse av barnfrihet. Det er ikke mange forskningsrapporter som får sagt såpass mye interessant om det norske samfunnet på 110 sider.

Blir ikke trodd.

Det har slått meg hvordan en heterofil kvinne kan bli gjort til offer når man er ufrivillig barnløs. Det er småtteri sammenlignet med hva man opplever når man er det jeg vil kalle «frivillig barnfri». Man blir psykologisert: «Hun kan sikkert ikke få barn, og rasjonaliserer bare ved å si at hun ikke vil ha det.» Eller mistenkeliggjort: «Hun vet knapt sitt eget beste. Hun ønsker seg helt sikkert barn.»

Ja, både menn og kvinner reagerer gjerne skarpt når en kvinne erklærer at hun faktisk er tilfreds med tilværelsen uten barn: Vel er det unaturlig at hun ikke har barn, men det ses som ekstremt unaturlig at hun ikke vil ha det.

Ikke Siv Jensen, selvsagt!

De frivillig barnfrie innvilges heller ingen rett til å snakke om temaer som har med barn å gjøre. Skuespilleren Mads Ousdal uttrykker den holdningen i et intervju med VG 15.november. Der blir han spurt hvordan de folkevalgte kan gi folk mer trygghet. Han svarer: «De bør høre litt mer på kvinnene. Ja, ikke på Siv Jensen, selvfølgelig. Jeg synes det er helt forferdelig at hun skal stå og mene noe om barn. Alle foreldre vet at alt blir endret når man får barn. Nei, lytt til kvinner som har født!»

Ousdal uttrykker en ekskluderende irrasjonalitet av det mest betenkelige slag. Men den er slett ikke uvanlig, denne stemplingen og utelukkingen av barnfrie kvinner fra det hellige fellesskapet av dem som har sagt ja til å få barn.

Kvinner, ikke menn.

Det er kvinner som må ta denne støyten, heterofile kvinner. Det er lettere for menn, presset er svakere, mens kvinner som ikke stiller til skue en overbevisende vilje til å få barn, lett blir stemplet som kyniske. Presset ser jammen ut til å virke også: En markant mindre andel av dagens norske 40-åringer er barnløse/barnfrie sammenlignet med kvinner i en del andre europeiske land.

Er blitt vanskeligere.

Barnfrihetstabuet er ikke blitt svekket. Det synes tvert imot å ha blitt vanskeligere å være frivillig barnfri kvinne i Norge de siste 30 år. For en generasjon siden, påpeker Toril Moi, var det tross alt mulig å diskutere fritt om moderskap var ønskelig for alle kvinner. Den franske filosofen Simone de Beauvoir, som levde i et utradisjonelt forhold uten barn med filosofen Jean-Paul Sartre, ble et ideal. Kvinner uten barn slapp i høyere grad å forklare seg. Det er vanskeligere i dag, for den medisinske reproduksjonsteknologien er blitt så avansert at enda flere enn før kan få barn. Dermed er det faktisk blitt et mer avprivatisert tema å velge å leve uten barn.

Da blir det også tabu å spørre: «Bør jeg få barn, vil jeg gi avkall på dette livet, denne friheten?» Er det forresten et egoistisk spørsmål? Ja, er det mindre egoistisk å ønske å etterlate seg noe i form av barn, en form for udødelighet?

Konvensjonelle i kjønn.

Det høres muligens en anelse opprørsk ut, men de frivillig barnfrie er ikke særlig revolusjonære i hodet, skriver Tove Ingebjørg Fjell. Også de ser det å få barn som det naturlige. De er ganske konvensjonelle i sin kjønnstenkning. Derfor burde de ikke akkurat være noen trussel mot majoriteten.

Så hvorfor provoserer de likevel? Fordi de ikke er «dømt» til å være uten barn, som ufrivillig barnløse, men fordi de velger det fritt. Fordi de har innsett at barn gir stor glede, men også innebærer et stort savn, som psykologen Sissel Gran skrev her i avisen for en stund siden: «Å få være i fred, lese lenge, sove lenge, være ute lenge, oppe lenge, se en film når det passer, treffe venner som har store eller ingen barn, slippe å planlegge, kunne jobbe lenge, ligge uforstyrret på sin kjæres arm og snakke om livet en doven søndag morgen.»

Verst: Å angre på barn.

For samfunnet er de frivillig barnfrie en ubehagelig påminnelse om at det ikke alltid er like moro å ha barn, og de er også en påminnelse om det aller dypeste tabuet: At kvinner av og til faktisk angrer på å ha fått barn. Dét er det hverken lov til å si eller tenke. Og fortellingene om kostnadene, slitet, trettheten, skuffelsene og forsakelsene, overdøves av samfunnets talløse fortellinger om den komplette lykken det er å få barn.

Dette er hva de synliggjør, de som velger bort egne barn i eget liv.

For samfunnet er de frivillig barnfrie en ubehagelig påminnelse om at det ikke alltid er like moro å ha barn, skriver kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås. ILLUSTRASJONSFOTO: ISTOCKPHOTO.COM
Knut Olav Åmå

Les mer om

  1. Debatt