Debatt

Uredelig kildebruk kan ikke være fremtiden for historiefaget

  • Elise Barring Berggren
    Historiker
  • Bjarte Bruland
    Historiker
  • Mats Tangestuen
    Historiker

Forfatterne av «motboken» til Marte Michelets bok «Hva visste hjemmefronten» skriver om forskjellen på tolkningsspørsmål og beviselige feil i historiefaget.

Å varsle om brudd på etterrettelig kildebruk er en del av en velfungerende kritisk offentlighet.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Historiefaget er en vitenskapelig disiplin, der fagfolk nøster opp i hendelser i fortiden ved hjelp av kildene som er tilgjengelige for dem. Tolkningsspørsmål er både legitime og ønskelige i historiefaget, og ulike perspektiver bringer forskningen fremover.

Beviselige feil er noe annet. Hvis ikke vi som samfunn reagerer på det, mister historiefaget sin vitenskapelige legitimitet og tillit i befolkningen, og det krysser en grense fra å være en fagdisiplin til å bli en udokumentert fortelling.

Å opprettholde etterrettelige idealer er ikke bare viktig når det oppdages uredelig kildebruk i verker som forsøker å formidle viktige deler av jødisk historie – slik tilfellet er i Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten?.

Det er også viktig at vi har denne historiefaglige beredskapen til et annet tilfelle: For å slå ned på radikale grupperinger som bruker en forfalsket historie til å argumentere for ytterliggående syn – som holocaustbenektelse og antisemittiske konspirasjonsteorier.

Ikke et forsvar for hjemmefronten

Debatten denne høsten har også handlet om den nasjonale historieskrivingen om andre verdenskrig. Det er helt riktig at flere utgivelser har glorifisert krigen i Norge.

Men det meste av norsk holocaustforskning har bidratt til å avdekke de mørkeste sidene ved norsk historie. Og det er denne tradisjonen vi forsker innenfor.

Vår bok er ikke et forsvar for hjemmefronten, slik flere har ønsket å fremstille det som. Som vi skriver i boken: «Det er ikkje tvil om at det fanst ulike gradar av og former for antisemittisme i det norske samfunnet før, under og etter krigen. (...) Vi er heller ikkje [i] tvil om at det kunne vore gjort langt meir for å berge norske jødar.»

Vårt poeng er at disse viktige temaene må forskes på med godt grunnlag i kildematerialet. Det trengs ikke uredelig kildebruk for å få frem de grusomme konsekvensene av antisemittismen og av norske og tyske overgrep mot de norske jødene.

Brudd på redelig kildebruk

I Aftenposten 13. desember omtaler forlagsredaktørene Per Nordanger, Trygve Riiser Gundersen og Frode Molven vår bok, Rapport frå ein gjennomgang av ‘Hva visste hjemmefronten?’.

De tre redaktørene mener at en debatt om avgjørende historiefaglige spørsmål ikke kan føres ved en gjennomgang slik vi har gjort. Men om det ikke er rom for å varsle om brudd på redelig kildebruk, umuliggjør det kvalitetssikringen av sakprosa.

Redaktørene mener det er problematisk at Bruland og Tangestuen tidligere har deltatt i debatter knyttet til Michelets bøker. Men om det tidligere å ha diskutert et emne diskvalifiserer en fra senere å delta i en debatt om samme sak, ville det umuliggjøre all diskusjon i et fagfelt.

Et kritisk ordskifte

Å varsle om brudd på etterrettelig kildebruk er en del av en velfungerende kritisk offentlighet. Det er ikke å sette til side «normalvitenskapelige standarder», slik de tre redaktørene hevder, men går tvert imot inn i kjernen av vitenskapelig virksomhet.

Å akseptere alvorlige brudd på forskningens etterrettelighet vil være å sette til side idealet om at vitenskapen skal være redelig, dokumenterbar og sannhetssøkende.

I vår samtid er diskusjon om bruk av kilder en uunnværlig del av et kritisk ordskifte. Ifølge de tre redaktørene ville historiefaget «vært i krise» om den kritikken vi fører, blir normalisert. Tvert om ville historiefaget være i dyp krise dersom de spørsmålene vi diskuterer, ikke blir berørt.

Les også

  1. Lite tillitvekkende fra Gyldendal

  2. Marte Michelet svarer forfatterne av «motboken»: Vi kunne vært allierte

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.