Har du hørt eventyret om Sneleukinrik og de syv kortvokste?

Den politisk korrekte lobbymakten er nå blitt så totalitær at vi ikke lenger har lov til å si det vi ser.

Overskriften er et forsøk på oversettelse til tidens politisk korrekte norsk av eventyret om «Snehvit og de syv dvergene». Siden de med svart hud nå i fullt alvor skal kalles melaninrike – «rike på svarthet» etter det greske ordet for «svart», må det greske ordet for «hvit» (leukin) også kunne brukes til å betegne dem som er «rike på hvithet».

«Neger» var på norsk en helt saklig betegnelse på et menneske med svart hud. Men den politisk korrekte lobbymakten, med base i Amerika, er nå blitt så totalitær at vi ikke lenger har lov til å si det vi ser.

Duket for krenkelser

La oss tenke oss at vi ser en skallet og skjeggete mann sitte på Dagsnytt 18 og skal ha seg frabedt å bli kalt «mann». Ut fra en av de mest ubetenksomme paragrafene våre lovgivere har vedtatt under lobbypresset, er han juridisk sett «kvinne». Hans kjønn bunner ikke i naturen, men i lovverket, og hvis vi kaller ham det våre øyne ser, selv når han har bukser på, blir han «krenket». Hva vil skje når kvinner som juridisk sett er «menn», ønsker å bli katolske prester eller frimurere? Det er duket for mange krenkelser og absurde rettssaker.

Man skal ha seg frabedt naturen. Den er blitt like upopulær som Gud var i sine velmaktsdager. Når de rådende ideologier vil definere kjønnsforskjellen som en sosial fordom, svarer naturen med håndfaste fakta. Poenget med de to kjønn, sett fra naturens side, er ikke likheten mellom dem, men forskjellen. Det er den det blir barn av.

Men kjønnsforskjellens realitet er mer og mer bannlyst fra språket. Vår kulturminister med pakistanske røtter har bebudet en storstilt opprydning i det norske språk og lovet feministene at alle titler med en eim av kjønn skal strykes. I store kulturspråk som tysk og fransk har kvinnesaken fått gjennom at alle yrkestitler også skal ha en hunkjønnsform.

«Nordpersoner»

I Danmark føres en selsom politikk på dette område. En ung mann kunne i baren på danskebåten for adskillige år siden fortelle at han var «sygeplejerske». I de tradisjonelle kvinneyrker skulle mannen betegnes i hunkjønn. For min samtalepartner var rariteten blitt en selvfølge. Men den var det ikke lenger da han spurte hva jeg drev med. «Jeg er nonne!»

De språklige barrikadestormerne er lite bevandret i filologien og har glemt at ordet «mann» kan betegne personer av begge kjønn. Det beste eksempelet er «nordmenn». Hittil har ingen forlangt at vi skulle kalles «nordpersoner». Et ord som «gjerningsperson» klinger dårlig. «Rådmannen» – et norsk ord med sagasus – er blitt «kommunedirektør».

Mann og mus

I et morgenkåseri i NRK slo jeg et slag for at også kvinner kan være formenn og fylkesmenn og avsluttet med «at når vi hører at et skip er gått ned med mann og mus, vil også de eventuelt forulykkede kvinner falle inn under begrepet ‘mann’.»

Et godt kriterium for om ordene er liv laga, er å spørre om de kunne tenkes i et dikt. Her er «kommunedirektør» utelukket, med mindre det kunne vrenges à la Jan Erik Volds «Kulturuke». En «gjerningsperson» har heller ikke særlige lyriske muligheter; poesien krever bilder, og dermed også kjønn. Får kulturministeren det som han vil, må vi snart kanskje si «kong Harald og kong Sonja».

Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter