Hvordan skal vi forstå radikalisering?
Vi må prøve å se verden fra de radikalisertes ståsted.
Den tiltalte IS-kvinnens rettssak gjør det enda engang aktuelt å undersøke fenomenet islamsk radikalisering i Norge. Radikalisering har ingen enkel årsaksforklaring.
Slik vi ser det, kan kunnskap om individenes eksistensielle dimensjon bidra til å redusere muligheter for radikalisering. Her bør man eksempelvis ta hensyn til det allmennmenneskelige behovet for mening, tilhørighet og sammenheng i livet.
Fra deres ståsted
Det er spesielt viktig å utforske den eksistensielle meningsprosessen gjennom en forståelse av den radikalisertes spesielle og unike fortellinger om seg selv. I tillegg bør man se på den radikalisertes ønske om å realisere prosjekter som fremstår som meningsskapende for den enkelte.
Sagt annerledes, hvis formålet er å forstå mennesker som tilslutter seg IS, må vi prøve å se verden fra deres ståsted, fra deres egne premisser. Dette innebærer å være nærværende der de radikaliserte er. For den radikaliserte vil en religiøs overbevisning skape sammenheng. De vil føle tilhørighet til noe som er større enn seg selv.
Uten en slik inngang står vi i fare for å distansere oss fra mennesker som har tilsluttet seg IS-regimet. Da kan vi miste muligheten til å forstå hva som gikk galt i deres mentale liv og hvorfor mennesker er villige til å ofre sine egne liv for en terrororganisasjon.
Meningsløshet og usikkerhet
Radikalisering kan forstås som et mislykket eksistensielt prosjekt. I en verden som stadig trues av meningsløshet og usikkerhet, kan religiøse ideologier tilby en guddommelig mening med livet. Her får individets liv signifikans i en høyere orden. Gud er på «de godes side», og man skal nedkjempe «de totalt andre».
Det basale behovet for et liv med mening blir enda viktigere i en sårbar og truet tilværelse. Den østerrikske psykiateren og holocaustoverlevende, Victor Frank, mener at menneskets vilje til mening er et helt grunnleggende behov. Derfor er det viktig å være bevisst på religionens rolle i menneskers liv.
Det betyr med andre ord at religion, ideologier og livssyn kan skape et psykologisk forsvarsverk. Dette er et forsvarsverk som både kan løfte og forsterke individitets evne til å opprettholde kontinuiteten til ens egen identitet. Det gir en følelse av å være til og å tilhøre en større meningsladet helhet.
Språk og symboler
Sårbare individer kan oppleve eksistensen som frustrerende, tom og formålsløs. De kan ha problemer med å knytte seg til andre. For dem kan terrororganisasjoner som IS virke forlokkende. De tiltales av IS' språk og symboler, som fremstiller verden som dikotom: de rettroende mot de vantro.
Vesten blir fremstilt som korrupt, dekadent, gudløs og ondskapsfull. IS fremstilles som god, ren og i tråd med den guddommelige orden. Det fører til at sårbare individer kan oppleve en gjenklang i sin psykiske realitet når hen blir eksponert for slike fortellinger.
Mening er noe bastant foreliggende.
Språket er dermed ikke kun et kommunikasjonsmiddel. Det virker også forsterkende på den eksistensielle tilstanden. Organisasjoner som IS inviterer ikke individet til å skape mening i frihet og samspill med verden. Mening er noe bastant foreliggende som individet sverger troskap til.
I et desperat forsøk på å eliminere eksistensiell frustrasjon og tomhet velger den radikaliserte å bli absorbert av fundamentalistiske organisasjoner. Avradikaliseringsprosesser, slik vi ser det, bør rette større oppmerksomhet mot den eksistensielle dimensjonen.
Behovet for tilhørighet og anerkjennelse er nevnt i debatten som en viktig faktor for radikalisering. Etter vårt syn er behovet for mening minst like viktig i radikaliseringsprosesser. Ikke minst for å utvikle effektive avradikaliseringsstrategier som erkjenner og får tak i den grunnleggende sårbarheten og livets store spørsmål.
