Tulle-japansk er OK
Vi har ledd mye av stereotypier gjennom årene. Det vil vi fortsette med.
I forrige uke ble noen støtt av Nicolay Ramms parodi av japanske gameshow. NRK valgte å følge «de krenkedes veto» og ta vekk episodene fra nettet. I likhet med mange andre har jeg derfor ikke sett noe annet enn korte glimt.
Jeg synes ikke Ramm er særlig morsom, men min personlige smak er ikke poenget. Det er heller ikke poenget om Ramm oppfyller kravet om at humoren må være «smart».
Blant dem som har kritisert NRKs avpublisering, er mange nordmenn med asiatisk eller afrikansk bakgrunn, som Fredrik Solvang, Kristoffer Gustavsen, Yousef Hadaoui og Shabana Rehman. Andre, som komiker Ahmed Mamow, mener man ikke skal lage humor som støter noen.
Så vidt jeg forstår, består krenkelsen i at Ramm har tatt på seg parykk og snakket liksom-japansk, og at hans japanske aksent er dårlig. Dersom lista skal legges der, må vi slutte å tulle med alle etnisk baserte stereotypier. Da må vi slutte å tulle med alt som oppleves alvorlig eller «hellig» for noen.
Overlever Narvestad?
NRK trekker riktignok et skille mellom fersk og «gammel» humor. Det gamle skal få stå som historiske dokumenter, enn så lenge. Robert Stoltenbergs ulike karakterer forsvinner derfor ikke i minnehullet, selv om han kanskje må droppe dem fremover.
Det er mulig at vaktmester Narvestad overlever, siden han er en hvit heterofil mann. NRK slipper også å rydde grundig i arkivet av Harald Heide Steens sketsjer – den russiske ubåtkapteinen, den spanske Spantax-flyveren, nyhetene på samisk.
Stereotypiene forsvinner nok ikke fra norsk humor fremover heller. Det er fremdeles mange nok – ja, ganske sikkert et flertall – som ser forskjell på ondsinnede og relativt harmløse stereotypier, slik Ramm-innslaget var.
Stoltenbergs finske Piirka er forfyllet og banner mye, men er god på bunnen. Den feminine homofile Yngve og norskpakistanske Ali er også sympatiske mennesker. Alis kunstige brunfarge støter nok noen, og vi har tidligere hatt debatten om dette kan regnes som «blackface».
Discovery avpubliserte i desember 2020 «Nissene over skog og hei», fordi Espen Eckbos karakter Ernst-Øyvind var sminket brun. Det burde de ikke ha gjort, siden Ernst-Øyvind ikke formidlet noe som var egnet til å skape negative holdninger til svarte eller brune.
Ikke hatefulle
Selv mener jeg kinesere med skjeve øyne, jøder med krokete neser og muslimer med burka ikke er hatefulle, selv om slik banal symbolbruk sjelden er morsom. Det bør altså være greit å fremstille grupper som rare, men ikke som onde, dumme eller med andre sterkt negative karaktertrekk.
Stereotypier som i seg selv er hatefulle eller lett kan oppmuntre hatefull adferd, bør vi altså unngå. Jøden som pengegrisk er historisk sett trolig den farligste stereotypien, og det er nært knyttet til dødelig antisemittisme. Å fremstille svarte som dumme fordi de er svarte, er også uakseptabelt. Slike oppfatninger ligger bak mye faktisk diskriminering.
Humorister bør fare varsomt med særlig utsatte grupper. Derfor er lytehumor stort sett forsvunnet. Transpersoner bør også få slippe å bli objekt for vitser, selv om noen har lyst til det når transkvinner deltar i vektløfting. Vi får heller ta den debatten på saklig grunnlag.
Men «utsatte grupper» må ikke defineres for vidt. Jeg kan ikke se at en komiker med dårlig japansk aksent fører til mobbing av nordmenn med kinesisk eller thailandsk opphav.
Hvem er den «svake part»?
Jeg var uenig med skaperne av The Simpsons, som ellers spøker med alt og alle, da de skrev den indiske kioskbestyreren Apu ut av serien fordi fremstillingen visstnok utgjør strukturell rasisme.
Det er riktig at Apu ikke er representativ, siden indisk-amerikanere er landets mest vellykkede etniske gruppe etter en rekke indikatorer og for eksempel tjener dobbelt så mye som hvite amerikanere. De tåler nok en gammeldags, men etter min smak morsom, stereotypi på TV.
Vurderingen av hvem som er den «svake part», er ofte påvirket av politisk ståsted. Jeg tror ikke vi vil slutte å gjøre narr av kristenkonservative selv om de har tapt alle kamper og blir færre og færre. Også minoriteter kan ha adferd eller verdier som innbyr til både kritikk og latterliggjøring.
I alle religioner ligger det for eksempel masse sludder og vås. Gikk Jesus på vannet? Foretok Muhammad en himmelferd på et fabeldyr til Jerusalem? Buddhister, hinduer og muslimer må tåle samme harselas som kristne og mormoner. Satire er en naturlig del av religionskritikken.
For mindre enn tre uker siden døde Kurt Westergaard, mannen bak den mest kjente av Muhammad-karikaturene, den med bombe i turbanen. Karikaturens budskap var ikke at alle muslimer er terrorister, men at muslimske terrorister er inspirert av sin forståelse av islam. Terrorangrepene mot Westergaard og Charlie Hebdo bekreftet det. Mange muslimer ble svært støtt, uten å ty til slike virkemidler.
Dersom vi ikke engang kan snakke tulle-japansk, hvorfor skulle vi da tåle at noen gjør narr av dyptfølte overbevisninger som religionsoppfinneres «hellighet»? Så vi bør akseptere begge deler, i humorens, satirens og samfunnskritikkens navn.
Medierevisjonen er en fast spalte for mediekritikk. Spaltister er Kjersti Thorbjørnsrud, Jan Arild Snoen og Anki Gerhardsen.
