Kort sagt, mandag 8. november
Polen. Politi og psykiatri. Her er dagens kortinnlegg!
Lite saklig om Polen
Polsk grunnlovsdomstol uttalte nylig at EUs lover står over polske lover på de områdene som er regulert av traktater, mens grunnloven gjelder på alle andre områder som faller utenfor traktater.
Samme domsavsigelse ble gitt i 2005 og 2010.
Det er ti andre land som ved sine grunnlovsdomstoler (eller tilsvarende) ved flere anledninger bekreftet at deres grunnlover gjelder foran EU-lover, deriblant Tyskland (Karlsruhe domstol). Det er kun Polen som trues med økonomiske sanksjoner.
Debatten i EU-parlamentet handlet om hvorvidt EU kan utvide sine fullmakter og handle i strid med inngåtte internasjonale avtaler som EU-traktater.
Den polske statsminister Mateusz Morawiecki brukte en halv time på å forklare detaljert og saklig at EUs domstoler ikke kan handle lovstridig når det gjelder inngåtte avtaler. Polen har delegert ansvar for noen områder til EU, men organisering av rettsvesen er ikke ett av dem.
Det polske rettsvesenet har ikke kvittet seg med sin kommunistiske arv fra diktator Jaruzelskis tid, har ingen demokratisk kontroll, og dommere opptrer ofte i strid med prinsipper om uavhengighet og partinøytral holdning. Reformen av rettsvesen i Polen var ønsket av 80 prosent av polakker.
Den polske statsministeren Morawieckis saklige presentasjon ble møtt med angrep, usaklige argumenter og krenkende uttalelser.
Malgorzata Cyndecka uttaler at Morawiecki fikk «rett og slett juling».
Det overrasker at en universitetsansatt argumenterer på samme nivå som Morawieckis motdebattanter og uttrykker glede for at slike uverdige uttalelser kom under en parlamentarisk debatt.
Hennes uttalelser som «helt håpløse argumenter», udokumenterte påstander som «flertallet skjønner», eller lite vitenskapelige prognoser av typen «jeg tror på» er lite saklige begrep og beriker ikke diskusjonen.
Zbigniew Gorski, Polsk-norsk dialoggruppe
Skal politiet være helsevesen også?
Aftenpostens kommentator Therese Sollien skriver 30. oktober at «Helsevesenet kan ikke være politi også». Bakgrunnen er at politiet i flere tilfeller har nektet å bistå med transport av psykisk syke personer som skal tvangsinnlegges, dersom situasjonen ikke er akutt.
Jeg mener at motsatt problemstilling er minst like relevant: Skal politiet være helsevesen også? Antallet institusjonsplasser i psykiatrien er kraftig redusert. Sollien skriver at siden 2014 har antallet transportoppdrag for politiet som er knyttet til psykiatri, økt fra 10.000 til 50.000. Økningen skyldes neppe at vi er blitt så mye sykere. Årsaken må være at helsevesenets tilbud er blitt annerledes.
Som tidligere direktør for Det kriminalitetsforebyggende råd (Kråd) har jeg møtt mange politiansatte som har vært fortvilte over å måtte ta ansvar for psykisk syke. En lensmann fortalte meg en gang at de i løpet av et ett og et halvt år hadde måttet pågripe samme person 130 ganger. Det var ikke for alvorlige lovbrudd, men mannen oppførte seg rart og skremmende for noen. Vedkommende ble transportert til det lokale psykiatriske sykehuset, der han etter kort tid ble dimittert. Og så tok det ikke lang tid før politiet på ny måtte rykke ut. Politiet skrev en klage til Fylkeslegen, som konkluderte med skarp kritikk av den helsehjelpen som var gitt. Det var tatt til etterretning, fortalte lensmannen. Det var da gått mer enn to måneder uten at personen var innbrakt.
Kråd tok derfor initiativ til et samarbeidsprosjekt mellom Sørlandet sykehus og politiet i Kristiansand for å se om samarbeidet kunne bli bedre. Vi inviterte i 2014 Astrid Nøklebye Heiberg (H), daværende statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet og psykiater, til et møte for å utvikle prosjektet videre. Nøklebye Heiberg var full av entusiasme og mente dette måtte hennes departement støtte. Et par dager etter møtet ringte hun meg og beklaget at departementet ikke lot henne «få lov» til å jobbe videre med saken.
Erik Nadheim, tidligere direktør i Det kriminalitetsforebyggende råd
