Faktisk.no må også kunne ta journalistiske valg | Kristoffer Egeberg
En redaksjon som ikke utvikler seg, gjør ikke jobben sin.
I Aftenpostens spalte «Medierevisjonen» spør medieviter Kjersti Thorbjørnsrud om Faktisk.no holder seg til nøytral faktasjekking, og hun tar opp interessante problemstillinger rundt det hun mener er vårt spesielle «mandat».
Hun tar utgangspunkt i at Pressens Faglige Utvalg (PFU) har frikjent Faktisk.no i alle saker de har behandlet, og hun setter spørsmålstegn ved om vår journalistikk bør vurderes på lik linje med annen journalistikk. Ifølge Thorbjørnsrud har vi et annet og smalere mandat enn pressen ellers. Hun peker på den internasjonale faktasjekkplakaten som pålegger oss å være åpne og upartiske.
Men hva ligger egentlig i dette?
Misforstått sjanger
Mens faktasjekk er en utbredt journalistisk sjanger i flere andre land, opplever vi at den fremdeles er uvant og kanskje litt misforstått her hjemme. Det må vi i Faktisk.no gjøre noe med, ettersom vi stadig blir tillagt en opphøyd rolle vi hverken har eller ønsker å ha.
Når Thorbjørnsrud beskriver våre innsiktssaker som «i kjernen av det journalistiske oppdraget», og berømmer oss for et prinsipp om åpenhet som er etterlengtet i norsk presse, er det nettopp der vi ønsker å være. Thorbjørnsrud ser imidlertid ut til å mene at innsiktssakene kommer i konflikt med et mandat om å bare ettergå enkeltpåstander.
Men vårt mål, eller «mandatet» som Thorbjørnsrud kaller det, er å «bidra til en åpen, inkluderende og faktabasert offentlig samtale». Det er ikke et krav til oss, eller hensiktsmessig, at vi låser oss til ett format eller én metode. Tvert om er det en utbredt oppfatning blant internasjonale faktasjekkere at enkeltstående faktasjekker ikke er tilstrekkelig for å motvirke spredningen av feil- og desinformasjon. Vi kommer lenger med en større verktøykasse. En redaksjon som ikke utvikler sin egen journalistikk, gjør ikke jobben sin.
Kan ta journalistiske valg
For tiden jobber faktasjekkere i flere land med å videreutvikle faktasjekkjournalistikkens formater og metoder for å avdekke og forklare større sammenhenger, fenomener og utfordringer knyttet til feil- og desinformasjon.
Medierevisjonen: Faktisk hva da? | Anki Gerhardsen
Det innebærer både mer forklarende journalistikk som tar for seg større temaer eller mer komplekse sammenhenger enn enkeltstående påstander eller diskusjoner, og mer undersøkende journalistikk som kan avdekke hvem, hvordan og hvorfor noen sprer feil- og desinformasjon i offentligheten.
Thorbjørnsrud har rett i at denne typen journalistikk bør skille seg fra den tradisjonelle avsløringen. Vi mener den bør legge vekt på formidling av kildebevissthet og kritisk medieforståelse. Ikke minst er det viktig med åpenhet rundt hvorfor saken blir til, hvordan vi har jobbet med den og hvilke kilder vi har brukt. Da bevares samspillet mellom journalistikk og pedagogikk som kjennetegner faktasjekksjangeren.
Thorbjørnsrud spør om denne utvidelsen av vår journalistikk åpner for verdivalg som bryter med faktasjekkplakatens pålegg om å være upartiske.
Faktasjekkplakaten forplikter oss til å behandle påstander likt og ikke bedømme påstander fra én politisk side strengere enn påstander fra en annen. Vi skal heller ikke konsentrere oss om utsagn fra én bestemt side på en «utilbørlig» (unduly) måte. Punktene i faktasjekkplakaten ligner mye på det etiske regelverket redaktørstyrte medier i Norge allerede følger. Men på samme måte som Vær varsom-plakaten hindrer de oss ikke i å ta journalistiske valg.
Åpenhet er sentralt
I likhet med andre redaksjoner velger vi ut sakene vi skriver om, basert på nyhetsverdi. Det inkluderer for eksempel om temaene eller påstandene vi omtaler er viktige og relevante for et norsk publikum. Vi prioriterer påstander, saker og innlegg som får stor oppmerksomhet eller spredning, samt omstridte påstander i debatter som engasjerer mange. Vi er åpne om disse valgene, og vi begrunner dem i hver eneste artikkel og faktasjekk. Denne åpenheten er sentral i faktasjekkjournalistikken.
Medierevisjonen: Faktisk ikke fasit | Jan Arild Snoen
Måten vi prioriterer på, betyr i praksis at de som roper høyest, og temaene det støyer mest rundt og som får mest spalteplass, oftere blir gjenstand for faktasjekkjournalistikk. En konsekvens av dette er at journalistikken vår gjenspeiler hvem som lykkes best med å spre feil- og desinformasjon til et større publikum. Hvis aktører på en bestemt side av en debatt – eller med en bestemt politisk orientering – lykkes bedre med dette enn andre, vil det også vises i antallet saker vi skriver om dem.
Til slutt spør Thorbjørnsrud hvem som skal bedømme «faktadommeren». Det gjør våre lesere. Ved å forklare hvorfor og hvordan vi jobber, med lenker til kildene, kan leseren lett ettergå det vi gjør. Det er også pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle. Slik Thorbjørnsrud gjør gjennom sin spalte i Aftenposten. Vi ønsker søkelyset velkommen. Selv om faktasjekk er en annerledes form for journalistikk, er den fremdeles journalistikk, og den må vurderes deretter.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
