Plutselig handlet alt om kjønn. Her er historien om min vei fra radikalisert til stolt feminist. | Tegnehanne
Absolutt alt må ikke tolkes i en likestillingskontekst.
Jeg var i starten av tyveårene da noen meldte meg inn i det som nå er en relativt profilert kvinnegruppe på Facebook.
Den gangen besto den nesten utelukkende av offentlige profiler av forskjellig status, som på en eller annen måte knyttet seg til feminismesaken, men de siste årene er den blitt åpen for alle kvinner. Det er dog en betydelig venteliste for å bli godkjent.
Jeg var mildt sagt begeistret over å få være en del av den.
Jeg har aldri vært en som poster mye på Facebook, men jeg tror jeg i denne perioden liket mange av innleggene i denne gruppen, for før jeg visste ordet av det så hadde den overtatt hele newsfeeden min. Det var alt fra observasjoner fra hverdagen til politiske meninger.
Jeg skroller tankeløst mange timer hver dag, og hadde inntil da ikke tenkt helt over hva jeg konsumerte og hvordan det påvirket meg. Men det ble raskt tydelig at måten jeg så på verden på, ble litt annerledes.
Det begynte i det små.
Etter hvert som gruppen vokste seg større, ble det naturligvis også større spenn i meninger. Enkelte var mer radikale enn andre. Jeg følte selv at jeg kunne skille klinten fra hveten og sto støtt i mine egne meninger, men jeg tror selve omfanget gjorde at jeg ble litt påvirket likevel.
Alle inntrykk jeg fikk, ble til slutt analysert gjennom et feminismefilter. På et punkt følte jeg at absolutt alt handlet om kjønn og at alle situasjoner kunne tolkes i en likestillingskontekst.
Jeg hadde skapt meg et slags ekkokammer. Mitt første tiltak var å melde meg inn i grupper som hadde motstridende meninger for å få litt annen input. Mulig jeg valgte feil type grupper, for den avgjørelsen gjorde bare saken verre.
Det som til slutt fungerte, var å fjerne alle disse innleggene fra feeden, slik at jeg fysisk måtte inn på gruppen for å se hva som sto der.
Nå, mange år senere, kan jeg igjen se film uten å telle sekundene mellom hver gang en kvinne snakker. Jeg kan endelig godta at menn opptar plass i offentlige rom uten automatisk å himle med øynene. Samtidig er jeg stolt feminist.
En bragd.
På Twitter: @tegnehanne
