Nei, vi vet ikke hvilke pasienter som kommer til å dø | Kristian Strand

Misvisende fra Kjetil Rolness.

I Aftenposten diskuterer Kjetil Rolness hvordan tiltakene mot koronapandemien påvirker samfunnet som helhet. Det er selvsagt helt legitimt og nødvendig kontinuerlig å evaluere og diskutere slike ekstreme samfunnsinngripende tiltak. De økonomiske og menneskelige konsekvensene er viktig å belyse uavhengig av de vurderingene som gjøres av Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet og regjeringen.

I en slik diskusjon må vi likevel forvente et høyere presisjonsnivå enn det Rolness presterer vedrørende målet med tiltakene.

Han skriver: «Men nå stopper vi hjulene på norsk økonomi for å oppnå en ørliten senkning av dødsrisikoen hos allerede syke 80- og 90-åringer». Etter avisartikler om hvem som foreløpig har dødd av covid-19, synes denne tankegangen å ha fått en viss utbredelse.

Foreløpig vet vi ikke nok om hvem som faktisk kommer til å dø av covid-19 i Italia, til tross for at vi har data på dem som allerede har dødd. Et faktum er at sykdommen er dødelig for et relativt stort antall mennesker i alle aldre hvis den forblir ubehandlet. Eldre mennesker med alvorlig kronisk sykdom som ikke ønsker eller kan nyttiggjøre seg livsforlengende behandling, vil dø relativt tidlig etter å ha blitt syke, mens pasienter uten begrensninger i behandlingsnivå vil kunne holdes i live i uker og måneder med god intensivbehandling.

Vi vet altså ikke ennå hvilke pasienter som kommer til å dø, men det som er enda viktigere, er at intensivbehandlingen skjuler hvor mange som egentlig hadde dødd uten for eksempel respiratorbehandling. Kapasiteten for slik behandling er begrenset, og uten kontroll på pandemien risikerer vi at også yngre og friskere mennesker dør unødvendig.

Prinsippet om «å flate ut kurven» handler fremdeles om å unngå at helsevesenet kollapser med de konsekvenser dette har både for covid-19-pasienter, men også for andre pasienter med alvorlig sykdom.

Vi i primær- og spesialisthelsetjenesten skal gjøre vårt for å øke kapasiteten og formidle konsekvensene av de modellene som presenteres. Så er det storsamfunnets rolle å vurdere om tiltakenes utilsiktede konsekvenser står i forhold til den helsemessige gevinsten.