Skal barna ta ansvaret for at vi har laget et arbeidsliv der det ikke er plass til dem? | Heidi Bøhagen
Jeg har egentlig ikke tid til å skrive dette innlegget. Jeg må få ungene ut av pysjen og inn i bilen.
Kjære Astrid Dyson,
jeg har egentlig ikke tid til å skrive denne teksten. Det var det første jeg tenkte da jeg leste innlegget ditt i Aftenposten 23. oktober. Jeg kjente engasjementet bygge seg opp, som for meg ofte kommer i form av aggresjon, men så tenkte jeg:
Nei, nei, nei! Jeg har ikke tid til å svare.
Jeg må få ungene ut av pysjen og inn i bilsetene (oh, the horror!), komme meg på jobb og få unna det som haster mest før jeg må gå tidlig. Barnehagen arrangerer innsamlingsaksjon i anledning FN-dagen, så alle barn må ha foresatte på plass i barnehagen senest klokken tre.
Jeg tror hverken du er antifeminist eller sjåvinist, jeg tror du er frustrert over alle de tilfellene der du opplever at rollen småbarnsforelder og arbeidstager kommer i konflikt. Og der, min venn, er vi i samme båt. Faktisk lurer jeg på om ikke dagens småbarnsforeldre er hakket mer frustrert over situasjonen du beskriver, enn hva de frivillig og ufrivillig barnløse er.
Vi er skamfulle
Der du kjenner på irritasjonen over at du må jobbe når kollegaen din er hjemme med sykt barn, sitter nok kollegaen din hjemme med et sykt barn, dårlig samvittighet og arbeidsoppgaver som tårner seg opp. Den bekjente du nevnte som gledet seg til å gå fra møtet for å hente i barnehagen, er nok et unntak.
De fleste av oss drøyer tiden så lenge vi bare kan og føler oss litt skamfulle når vi må gå.
Problemet jeg påpeker her, er vi skjønt enige om: Å kombinere småbarnsliv med karriere er utfordrende. Og arbeidslinjen regjerer – det forventes at den enkelte bidrar som arbeidstager i full jobb, også småbarnsforeldre. Og småbarna (og barnehagen) forventer at arbeidstageren er en forelder. Så hva gjør man?
Jeg tror ikke, slik du foreslår, at løsningen er å åpne for at arbeidsgiver kan kartlegge privatliv og omsorgsoppgaver for den enkelte. Den ultimate arbeidstager er muligens det mennesket uten ansvar for andre enn seg selv og sin egen helse. Som alltid kan sette jobben først. Men er det slik vi vil ha det? Synes vi det er greit om alenemødre utelukkes fra søknadsrunden ene og alene fordi de er alenemødre?
Nei til diskriminering
Så kan man jo se på systemet, da, slik du foreslår. Lengre åpningstider i barnehagen, for eksempel. Min er åpen til fem. Det vil si at det er to timer fra stengetid til barna skal være i seng. Skulle barna vært lenger i barnehagen, måtte vi sløyfet enten middag, kveldsstell eller lesing på sengen. Eventuelt måtte vi redusert tiden barna sover, eller åpne for at de kan sove i barnehagen.
Men da tenker jeg kanskje det heller er på tide å spørre seg: Hvor mye ansvar skal barna ta for at vi har laget et arbeidsliv der det ikke er plass til dem? Mine er allerede avspist med de to timene i løpet av dagen der jeg har minst energi og dårligst humør.
Ja til en debatt om hvordan vi kombinerer småbarnsliv og arbeidsliv. Nei til å åpne for tiltak som diskriminerer arbeidstagere med små barn eller andre omfattende omsorgsoppgaver. Husk at vi er 100 prosent mennesker til enhver tid, også på jobb.
- Les også en HR-direktørs reaksjon på innlegget: Planleggingsdager. Lucia-feiring. Syke barn. Bør vi virkelig presse småbarnsforeldrene enda mer?
