Debatt

Kirkelige aktører må lage tydeligere kjøreregler for hva en gravferd skal inneholde og hva som ikke er greit | Øystein Dahle

  • Øystein Dahle
    Avdelingsdirektør, KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter

Kirkerådet og Bispemøtet bør sammen ta initiativ til å skape mer forutsigbarhet og trygghet for både pårørende og ansatte, skriver innleggsforfatteren. Foto: Kallestad, Gorm / NTB scanpix

Folk må vite hva de får i kirken.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Når prester og organister stadig oftere havner i krysspress mellom pårørendes ønsker, kirkens ordninger og egne faglige vurderinger, oppstår vonde konflikter.

Kirkelige aktører må lage tydeligere kjøreregler for hva en gravferd skal inneholde – og hva som ikke er greit.

Ritualer under press

Den norske kirkes gravferdsritualer er under press. Flere ønsker et mer personlig ritual der den avdødes liv og ønsker skal gis større plass. Noen ønsker også å nedtone de kirkelige elementene.

Øystein Dahle. Foto: Privat

Eksemplene på fastlåste uenigheter dukker opp med ujevne mellomrom, gjerne i lokalmediene, og de kommer stadig oftere.

Særlig hva slags musikk og hvilke tekster som kan fremføres og hvorvidt det kan brukes ferdiginnspilt musikk, er hyppig diskutert. Noen steder ønsker kantorene å si nei til musikk som ikke fremføres live, og reaksjonene på dette er ofte sterke.

De kirkelige ordningenes fleksibilitet i møte med pårørendes forventninger om å ha mer regi på seremonien, er en annen gjenganger.

Dette var stridens kjerne da Einar Gelius i 2009 fikk kritikk av sin biskop etter å ha forrettet begravelsen til Arne Næss uten prestekjole. Tidligere Oslo-biskop Andreas Aarflot mente «arrangementet mer fikk preg av en humanistisk inspirert forestilling i et lånt kirkerom» og at Gelius «opptrådte mer som en konferansier enn som en prest» (krever innlogging).

Hvem bestemmer egentlig?

Om lag 90 prosent av befolkningen velger gravferd i regi av Den norske kirke, og brukerundersøkelser viser at folk er svært tilfredse med tilbudet. Dette er folkekirken på sitt beste: Folk blir tilbudt et slitesterkt ritual som både løfter frem kirkens tradisjoner og den avdødes liv.

De vanskelige enkeltsakene reiser imidlertid spørsmålet om hvem som egentlig bestemmer over kirkens ritualer, og dette er tema i en panelsamtale på en konferanse som KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter arrangerer i dag.

De konkrete valgene og håndteringen av dilemmaer knyttet til gravferd er i praksis overlatt til den enkelte prest og kirkemusiker. Ønsker om mer personlige ritualer setter kirkens ansatte i et stort krysspress mellom familiens ønsker, kirkens ordninger og egne faglige vurderinger.

Tydeligere kjøreregler

Konfliktene i forbindelse med begravelser er vonde og representerer dessuten et tillits- og omdømmetap for kirken. De fleste vil nok forstå resonnementet knyttet til at en kirkelig seremoni må ha et grunnleggende kirkelig innhold, men ulik praktisering fra sted til sted gjør at situasjonen likevel fremstår som urimelig for mange.

Problemet er at rammene for kirkelig gravferd er så kort beskrevet fra sentralt hold. I Den norske kirkes bestemmelser om gravferd heter det at «Salmer og sanger skal godkjennes på forhånd av den som skal forrette. Det samme gjelder æresbevisninger og andre tiltak som ønskes i tillegg til gravferdsordningen. Alt musikkstoff som skal brukes, skal på forhånd godkjennes av kantor/organist.»

Det er fullt mulig å holde fast ved den lokale kirkes selvstendighet og anerkjenne de ansattes faglige ansvar samtidig som man lager tydeligere kjøreregler for hva en kirkelig begravelse skal inneholde og ikke inneholde.

Kirkerådet og Bispemøtet bør sammen ta initiativ til å skape mer forutsigbarhet og trygghet for både pårørende og ansatte.


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Begravelse
  2. Den norske kirke