Debatt

Pølsefesten avslørte problematiske vennemiljøer. Hva vil redaktørene gjøre med det? | Øyvind Johnsen

  • Øyvind Johnsen
    Medierådgiver

Tidligere Dagens Næringsliv-journalist Kristian Skards bursdagsfest skapte debatt. Her avbildet med sin kjæreste og nestleder i Arbeiderpartiet, Hadia Tajik, under idrettsgallaen i Stavanger i januar. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix

Det kan bli riktig stygt når maktkamper i politikken håndteres i et slikt landskap.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er 20 år siden jeg var journalist. Men som kommunikasjonsmenneske følger jeg jo med, og fra tid til annen må jeg lese en sak både to og tre ganger fordi den ved første blikk virker ubegripelig.

En slik sak var TV 2-kommentator Mathias Fishers betraktning om dekningen av videoen med Arbeiderparti-nestleder Trond Giske. Fischer mener en del menn over 50 burde holde kjeft. De vil nemlig ikke forstå tiden vi lever i.

Øyvind Johnsen har 15 år bak seg i norske medier, blant annet som nyhetsredaktør, politisk redaktør og utenriksredaktør. Foto: Mørland&Johnsen

Jeg antar Fisher egentlig mener menn over 50 som mener noe annet enn Fisher. Alderskortet er imidlertid parkert av andre, som Bjørgulv Braanen og Kjetil Rolness. Mer interessant, synes jeg, er heia-kortet som Fisher trekker når han forsvarer seg mot kritikk. Han har fått «haugevis med positive tilbakemeldinger».

Det er ikke så uvanlig at folk kjøper seg litt ekstra tyngde med å henvise til «mange med meg mener…». Jeg har heldigvis aldri tidligere sett journalister bruke det som kriterium for kvalitet. «You go, guy!» passer liksom ikke helt som journalistisk retningslinje.

Men Fishers tilnærming er egentlig et skuldertrekk. Det som ikke er skuldertrekk, er et gravøl med pølse på Würst i slutten av februar.

Les også

VG med formell beklagelse etter Giske-dekning. – Sjeldent, sier medieforsker.

Gravøl med pølse

Vel, det var jo ikke et gravøl. Det var bursdagen til den tidligere Dagens Næringsliv-journalisten Kristian Skard. Likevel, om man bare så gjestene og ikke visste hva de feiret, lignet det et festlig gravøl. Mange av gjestene hadde noe viktig felles, på tvers av journalistikk og politikk: De hadde tatt en del spadetak for å begrave Trond Giske.

Men Giske var på vei opp av hullet. Han børstet jord og sand av skuldrene. Partiledelsen hadde primo februar åpnet for hans «fulle deltagelse». Så kom en video-gavepakke. Nye spadetak, og en ukes tid før festligheten kom belønningen: Partilederen kunne ikke lenger se for seg at Giske noen gang ville få sentrale verv. Ingen fare for oppstandelse fra graven, med andre ord, selv om påsken nærmer seg.

Mye har vært skrevet om Giskes dømmekraft. Det eneste jeg skal legge til, er forbauselse over at Giske ikke så hvor sterke motkrefter han har og hvor sammenvevet de er.

Les også

Kvinner bak Giske-video rasende på sitt eget fagforbund

Problematiske vennemiljøer

På pølsefesten var de godt representert. Hans argeste motstander, Hadia Tajik, som rigget skafottet i første runde da hun skrev på Facebook at varslene mot Giske hadde rystet henne «både som menneske, nestleder og jurist».

Selvsagt bursdagsbarnet, som dro i gang Giske-reportasjene i Dagens Næringsliv, og hans tidligere kolleger fra en rekke redaksjoner. Journalister som bygget Giske-dekningen blant annet på kilder rundt Tajik, kommentatorer som har massakrert Giskes karakter i artikkel etter artikkel.

Pølsefesten illustrerer en utfordring som ikke tas på tilstrekkelig alvor i norsk journalistikk. Det handler om vennemiljøer blant politikere og journalister.

Selvsagt er politikere viktige kilder for politiske journalister, og mediene en sentral arena for politikken. Men i slike miljøer av venner og bekjente er risikoen for at politiske interesser og journalistiske interesser fusjonerer, på bekostning av kildekritikk og uavhengighet, ganske åpenbar. Det kan bli riktig stygt når maktkamper i politikken håndteres i et slikt landskap.

Les også

#Metoo har medført en slumsete holdning til Vær varsom-plakatens krav om kildekritikk, mener Anki Gerhardsen

«Å dø venneløs»

Internasjonalt diskuteres dette mer enn i Norge. Det finnes høyt respekterte mediehus der redaktøren må godkjenne at journalister spiser lunsj med sentrale aktører i politikk eller næringsliv. Sånn er det ikke her.

Medielederne nøyer seg med oppfordringer om å tenke over rollene, også blant venner. Og åpenhet, da. Men folk flest ante jo ikke noe om slike vennerelasjoner mens Giske-dekningen pågikk. Uten pølsefesten hadde de fleste av oss ikke visst det ennå.

Steinar Hansson, sjefredaktør i det som het Arbeiderbladet da jeg begynte og Dagsavisen da jeg sluttet, pleide å si at et mål for en redelig journalist var «å dø venneløs». Jeg skjønner at det ikke er parolen i Dagens Næringsliv, VG, Dagsavisen og Dagbladet. Men sjefredaktørene burde i det minste sørge for at presselosjen fra Würst ikke lenger dekker eller kommenterer sine venner i politikken, og heller ikke sine venners uvenner.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Politikk
  2. Journalistikk

Relevante artikler

  1. DEBATT

    #Metoo har medført en slumsete holdning til kildekritikk

  2. KOMMENTAR

    Selv om VG neppe har som agenda å legge Trond Giskes politiske karriere i grus, er avisens problem at det ser sånn ut

  3. POLITIKK

    Valgkomité-medlem i Trøndelag knallhardt ut mot VGs Giske-sak: – Fremstår som et politisk attentat

  4. NORGE

    Støre taus om VGs håndtering av dansevideoen

  5. KULTUR

    Kommentator trekker seg fra debatt. Mener seansen blir et «Giske-show».

  6. KOMMENTAR

    Derfor er Frithjof Jacobsen blitt et problem for VG