«Jeg mot meg»: Åpenhet kan være verdt sin pris | Peder Kjøs

  • Peder Kjøs
I dette terapirommet møter psykolog Peder Kjøs åtte unge deltagere til gruppeterapi. Sammen med deltagernes egne videodagbøker blir det til NRK-programmet Jeg mot meg.

Slagordpreget argumentasjon om at unge menneskers strev brukes i underholdningsøyemed, er vanskelig å ta på alvor.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Hotel Cæsar er revet. Møbler, kulisser og skuespillere er borte. Tilbake står en stor, tom verkstedhall. I denne tomme hallen har vi lagt ut et rundt, grått teppe og satt opp ni mahognistoler.

I denne ringen har åtte ungdommer og jeg møtt hverandre til 12 lange samtaler om livene deres. Håpet er at samtalene skal gjøre det lettere for hver enkelt av deltagerne å få et overblikk over seg selv og situasjonen de står i. De åpner seg for hverandre og speiler seg i hverandre. I beste fall kan overblikket, gjenkjennelsen og en ny forståelse lede fremover mot en bedre håndtering av tilværelsen.

Vi avviste de fleste

Et resultat av prosessen er TV-dokumentaren Jeg mot meg. Samtidig som deltagerne jobber med sine egne liv, viser de frem livet og arbeidet for mange hundre tusen TV-seere.

Og det er helt på sin plass å spørre som Anne-Kari Torgalsbøen gjør i Aftenposten 20. september, om dette virkelig er bra for deltagerne. Åpenheten kan ha sin pris. Ungdommene kan komme til å bli forbundet med alt det sårbare de har vist frem, også lenge etter de tre årene programmet ligger tilgjengelig hos NRK.

Å eksponere seg slik, på TV eller i sosiale medier, passer ikke for alle.

Erfaringene fra forrige sesong har styrket oss i troen på at det kan være en god opplevelse å delta, men noen garanti finnes naturligvis ikke. Deltagerne tar en sjanse.

De veier ønsket om å bidra til folkeopplysning og delta i terapien, opp mot hensynet til sitt fremtidige offentlige omdømme og mot risikoen for at det skal føles som en truende blottlegging. Vi som har laget programmet, har diskutert dette valget inngående med dem og avvist de aller fleste som gjerne ville.

Det mystiske terapirommet

Som terapeut ute i det offentlige rom har jeg ønsket å bidra til åpenhet om vansker og problemstillinger som har vært vanskelige å snakke om, mye fordi det har vært skambelagt.

Fremmedfølelse, fattigdom, ensomhet, mobbing, selvmordstanker, følelsen av å sløse bort privilegier – alt dette har vært holdt tilbake fordi ingen vil være den som bærer en slik byrde. Nesten like vanskelig er det ennå i dag å vedstå seg at man trenger hjelp og går i terapi.

Og hva skjer egentlig i det mystiske, lukkede terapirommet? Hva risikerer man ved å utsette seg for psykologblikket?

Torgalsbøen synes å mene at visse vansker og visse former for sårbarhet er så vanskelige at de helst ikke skal vises frem, i hvert fall ikke i tilknytning til konkrete, levende individer. Jeg frykter at den holdningen bidrar til å gjøre det tyngre å bære slike livsvansker. Det kan føles skamfullt og ensomt å ha vansker som andre synes er så enorme og så stigmatiserende at de ikke bør benevnes.

Hva med Utøya-filmene? Og Urix?

Et annet relevant spørsmål som Torgalsbøen reiser, er om Jeg mot meg egentlig gir et riktig inntrykk av hva terapi er. Den terapien som vises frem, er naturligvis stramt redigert. Jeg vil mene at Jeg mot meg gir et godt innblikk i hvordan denne gruppeterapien forløp, men som alt annet på TV er også dette en kortfattet gjenfortelling av en stor historie.

Annerledes kan det vanskelig bli. Siden terapi alltid må tilpasses den enkelte, kan denne terapien heller ikke bli representativ for all terapi. For andre klienter, i andre sammenhenger, vil terapien bli annerledes, det skjønner nok de fleste.

Torgalsbøens mer slagordpregede argumentasjon om at «unge menneskers strev (…) brukes i underholdningsøyemed» er det vanskeligere å ta på alvor. Hvis man mener at alt som vises på TV automatisk er «underholdning», vitner vel dette mest om en begrenset forståelse av mediene. Er også filmene om Utøya underholdning? Hva med Urix?

Ja, vi tar betalt

Likeledes kan jeg vanskelig se at det skulle diskreditere serien (og meg, eller psykologstanden) at jeg som terapeut tjener penger på arbeidet mitt. Også universitetsansatte forskere, som Torgalsbøen, får betalt for det de gjør, uten at dette kaster et mistenksomhetens skjær over resultatene.

Hotel Cæsar er revet og erstattet med ung virkelighet i dagens Norge.

Interessen er stor og mottagelsen i all hovedsak entusiastisk og velvillig. Jeg håper og tror at vårt bidrag til å vise frem unge menneskers livskamp og hvordan terapi kan være en del av denne, heller bygger opp tilliten til psykologisk behandling enn å bryte den ned.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter