Debatt

Denne gangen er det ikke nok med fakkeltog og formaninger om at vi ikke må la terroren vinne. Det er alvor nå!

  • Tidligere Formann I Fremskrittspartiets Ungdom
  • Ove Vanebo
  • Leder I Unge Høyre
  • Kristian Tonning Riise
    Stortingsrepresentant for Hedmark Høyre og leder i Unge Høyre

I møte med terroren står vi overfor to utfordringer som henger sammen. Vår liberaldemokratiske samfunnsmodell forutsetter politisk vilje til å ta vare på den, men den forutsetter også evne til å forsvare den.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Roen har knapt senket seg over Paris etter terrorangrepet 13. november. Det er liten grunn til å tro at dette er det siste angrepet vi ser i Europa. Trolig er det bare et spørsmål om tid før Norge eller et av våre naboland rammes.

Slik det ser ut nå, ble angrepet utført av både «interne» og «eksterne» terrorister: Minst én kom antagelig via asylstrømmen, mens andre er vokst opp i Frankrike.

Dessverre var ikke angrepet i Paris uventet.

For eksempel kunne vi allerede i januar i år lese et intervju i Morgenbladet med journalisten David Thomson. Han advarte mot islamister som er radikaliserte av hatpredikanter via internett.

6N1A3508_doc6n4yo55a5kif3vbfh1t-RpqHNGhzJA.jpg

Frankrike sliter med en radikalisering i ungdomsmiljøer, som det er vanskelig å fatte omfanget av.

Autoritære miljøer med innflytelse

I 2004 mottok franske politikere den såkalte Obin-rapporten fra en spesialkommisjon. Den hadde undersøkt over 60 skoler i franske les quartiers , som er fattige områder dominert av minoritetsmiljøer.

Resultatene av undersøkelsene var nedslående: På mange av skolene hadde autoritære miljøer stor innflytelse.

Det var umulig for kvinner å gå med skjørt, og selvoppnevnte «storebrødre» delte ut juling til dem som ikke fulgte de kulturelle kodene.

Etter Charlie Hebdo-massakren nektet en stor mengde elever å markere avstand til hendelsen, eller de forholdt seg likegyldige til den.

Kristian Tonning Riise.

New York Review of Books hadde en serie med tre artikler som beskriver problemene tidligere i år, og trekker frem forskeren Gilles Kepels beskrivelse av problemene: Mens minoritetsmiljøer tidligere dyrket en fredselskende versjon av islam, har det skjedd en utvikling i radikaliserende retning de siste årene.Den franske avisen Le Figaro har avslørt at 11.400 franske borgere, herunder 25 prosent kvinner, må kategoriseres som radikale islamister.

Frie samfunn trues

Realiteten vi må ta innover oss er at vårt frie, liberale og sekulære samfunn trues av krefter som vil rive det ned.

Historien har vist oss så mange ganger at demokratiet og sivilisasjon er skjøre konstruksjoner. Gjennom prøving, feiling og forbedring gjennom mange hundre år har vi i Norge bygget et av verdens aller beste land å bo i.

Det samme gjelder imidlertid for Norge som enhver annen avansert konstruksjon: Den tar lang tid å bygge opp, men svært kort tid å rive ned.

Realiteten vi må ta innover oss er at vårt frie, liberale og sekulære samfunn trues av krefter som vil rive det ned

Etter terrorangrepet i Paris gjentas det om og om igjen at det viktigste vi kan gjøre, er ikke å la frykten ta overhånd, at vi må vise at vi ikke er redde. Da lar vi terroren vinne.

Dette er selvfølgelig en viktig del av det å håndtere og leve med terrorfaren, men det kan ikke være det eneste svaret.

Ove Vanebo.

Da ender vi opp med en privatisering av statens mest grunnleggende funksjon.

Staten må beskytte innbyggerne

En stats primære oppgave er å beskytte sine egne innbyggere. Alt annet kommer til syvende og sist i andre rekke.

Våre lovbestemte rettigheter til å si hva vi vil, gå hvor vi vil, tilbe hvem vi vil, elske hvem vil, blir ganske meningsløse hvis samfunnsforholdene ikke legger til rette for det.

Man må gjerne svare på terroren med at vi ikke må la frykten vinne, men det gjelder kun til et visst punkt.

På ett eller annet tidspunkt blir trusselen så stor at dette er for mye å be om.

Vi kan ikke fortelle eksempelvis lesbiske muslimer i Norge at de «ikke må la frykten vinne».

Man må gjerne svare på terroren med at vi ikke må la frykten vinne, men det gjelder kun til et visst punkt

Vi kan ikke si «gå gjennom Grønland med kjæresten din i armkroken, omfavn hverandre på åpen gate og fortell verden om kjærligheten din, ellers lar du frykten vinne.»

Det krever et for stort offer.

Vi vet dessverre at hvis hun lyttet til denne beskjeden, så er risikoen stor for at vi finner henne igjen på akuttavdelingen i neste omgang – hvis vi er heldige.

Frihet og trygghet henger sammen

Vi kan ikke be befolkningen i Caracas om å bevege seg omtrent noe sted på kveldstid uten å sitte trygt inne i en bil. Vi kan ikke be homofile i Uganda om å være åpne om legningen sin. Vi kan ikke be folk om å være åpne ateister i Saudi-Arabia.

De har latt frykten vinne, og det gjør de lurt i.

Hvis alternativet til å la frykten vinne er en overhengende stor fare for å havne i en likpose, så vil de fleste av oss velge å lytte til frykten.

Vi understreker at dette ikke er noe forsøk på å tegne en parallell til situasjonen i hverken Norge eller Europa for øvrig.

Vi lever i et av de tryggeste hjørnene i verden, og det er ingen grunn til å oppfordre befolkningen i Norge, eller i Frankrike for den saks skyld, til å gjøre noe annet enn å «fortsette som før».

Poenget er at frihet og trygghet henger sammen. Et fritt samfunn vil inneholde risiko. Et risikofritt samfunn er et ufritt.

Samtidig forutsetter også reell frihet en grad av trygghet.

Åsne Seierstad skriver om kampen mot gråsonen:

Les også

På fredag lå det en brun konvolutt i postkassen. Brevet var et nytt innlegg i terroristens kamp mot Islam.

Større terrorfare enn på lenge

Vi må erkjenne at terrorfaren i Europa nå er større enn den har vært på lenge.

Om befolkningen skal kunne «fortsette som før» må myndighetene gjøre det motsatte.

Europol erklærte allerede i januar at terrorfaren i Europa er den høyeste siden 9/11. Siden da har Frankrike opplevd tre terrorangrep, to av dem blodige: Angrepet på Charlie Hebdo i januar og fredagens simultane angrep i Paris.

Hadde det ikke vært for at to sivilkledde amerikanske elitesoldater tilfeldigvis befant seg på hurtigtoget fra Amsterdam til Paris, da en mann bevæpnet med en Kalashnikov-rifle åpnet ild for knapt tre måneder siden, ville Europa opplevd enda et blodbad denne dagen.

Vi må diskutere hva som må gjøres

Det er på tide å droppe de uforpliktende utsagnene om at «dette ikke vil endre oss». For det vil det trolig gjøre.

Europa kommer ikke til å bli akkurat det samme igjen. Vi kan like godt starte diskusjonen om hva som må gjøres.

Til syvende og sist er våre friheter avhengige av at befolkningen slutter opp om dem, og at de forsvares – om nødvendig med makt og våpen. Liberté, Égalité og Fraternité har liten verdi uten Sécurité.

Ekstremistene vil alltid finne nye grunner for å angripe frie samfunn

Det første vi bør gjøre er å bli enige om at terrorisme ikke kan unnskyldes med at terroristene ble utsatt for provoserende handlinger.

Mange uttalte mer eller mindre klart at Charlie Hebdo-massakren i stor grad kunne kobles til unødvendig provokasjoner. Var det virkelig behov for å være så krenkende overfor muslimer? Som en kronikkskribent skrev i Aftenposten: «Ber du om bråk, så får du bråk.»

Nå, i etterpåklokskapens lys, ser vi at det ikke nytter å legge ned penn og ark: Ekstremistene vil alltid finne nye grunner for å angripe frie samfunn. Å unnskylde terrorangrep med provokasjoner kan fort oppfattes som en legitimering av handlingene, og legger definisjonsmakt til ekstremistene.

«Oss» og «dem»

Når terroristene ønsker å splitte oss, må vi samle oss, men det forutsetter at dette «oss» er klare på hva vi ønsker å samle oss om.

Det er et «oss» og «dem», og det handler ikke om religion, etnisitet eller hudfarge.

Det handler om oss som vil ha et fritt, liberalt demokrati og alle de andre. Det er ikke en kamp mellom sivilisasjoner, men en kamp mellom sivilisasjon og barbari.

Det går ikke an å leve i fredelig sameksistens med mennesker som er villig til å drepe andre som ikke deler ens egne verdier

Tross sine feil og mangler er våre liberale demokratier, med en eller annen form for regulert kapitalisme, det beste systemet menneskeheten har klart å frembringe. Vi må være tydelige på at toleranse for forskjeller er et kompromissløst utgangspunkt for et liberalt samfunn.

Fredelig sameksistens i et samfunn krever at alle gruppene i samfunnet søker å leve fredelig sammen med hverandre. Det går ikke an å leve i fredelig sameksistens med mennesker som er villig til å drepe andre som ikke deler ens egne verdier, eller som nører opp under at slike reaksjoner er akseptable.

Ikke legg lokk på debatten

Vi vil også advare mot å legge lokk på debatten ved å erklære at enkelte temaer ikke skal diskuteres når vi skal håndtere terrorfaren.

I denne forbindelse har enkelte nevnt at innvandring og religion ikke har noe med terror å gjøre, og helst ikke bør diskuteres.

Ved å la være å diskutere slike temaer, gjør vi ekstremistene en tjeneste: Dersom politikerne ikke klarer å ta opp slike vanskelige temaer, vil folk søke informasjon andre steder.

Høyreekstremister vil utnytte folks manglende tillit til politikere, og gi svar som til syvende og sist kan true minoritetsmiljøer og religionsfrihet.

Tanken har vel slått de fleste, når man befinner seg i en situasjon med mange mennesker samlet på ett sted, at noe kan skje. Også på konserter, eller kanskje ikke minst der, skriver Turboneger-gitarist Knut Schreiner:

Les også

Hvor trygg skal man føle seg på konsert nå?

Migrasjon er en del av dette bildet. En grunnleggende forutsetning for tilliten som preger det norske samfunnet, både mellom myndigheter og innbyggere, og mellom mennesker generelt, er at vi deler noen felles verdier.

Det holder ikke at man lærer seg norsk. Skal man unngå kulturkonflikter og ghettodannelser, må også nye landsmenn slutte opp om prinsipper som ytrings— og religionsfrihet, og kvinners likeverd.

Toleranse for forskjeller er ikke noe som begrenser seg til majoritetsbefolkningen overfor minoritetsbefolkningen. Den omfatter i aller høyeste grad minoritetsbefolkningens forhold til både majoritetsbefolkning, sin egen og andre minoriteter.

Barn som leker IS

Det innebærer også å forkaste arkaiske æres- og hevnkulturer.

En av grunnene til at Sverige har mange ganger flere skuddepisoder enn nabolandene, skyldes ifølge kriminologiprofessor Jerzy Sarnecki trolig dårlig integrering.

Når vold utøves, starter det en voldsspiral, der slektninger skal hevne familiemedlemmer. Tidligere leder i Socialdemokraterna, Mona Sahlin, ble Sveriges første nasjonale koordinator mot voldelig ekstremisme i fjor. I et intervju med Expressen tidligere i år fortalte hun blant annet om barn som leker i IS i skolegården.

Kontroll over antall

Det er mye som tyder på at enkelte av terroristene kom til Frankrike gjennom å utnytte asylsystemet.

I vårt naboland Sverige har Migrationsverket hittil i år gjort 363 henvendelser til Säkerhetspolitiet om personer som kan være en trussel mot rikets sikkerhet – tre ganger flere henvendelser enn i fjor.

Dersom vi ikke får kontroll over antallet mennesker – og ikke minst hvem – som kommer til landet, vil det til syvende og sist kunne medføre at grensene stenges mer eller mindre fullstendig, slik Frankrike gjorde rett etter terrorangrepet.

For å si det enkelt: Hvis du inviterer til selskap hjemme hos deg, og noen begynner å lage bråk, så hiver du dem ut.

Hvis det gjentatte ganger blir bråk, så blir du mer forsiktig med hvem du inviterer på selskap. Hvis det ikke fungerer så slutter du til slutt å arrangere selskap.

Alvor nå

En ukontrollert innvandring vil medføre krav om innstramninger, som vi har sett blant annet i Sveits, Polen og Ungarn.

Liberalisten Tyler Cowen har på bakgrunn av slike erfaringer konkludert med at dersom man skal ha en friest mulig innvandring, må den være begrenset. Han tror ikke fri innvandring er mulig, og viser til Sveits som et eklatant eksempel: Etter en høy innvandringstakt endte landet opp med å innføre kvotereguleringer, som innebar en kraftig innstramning i forhold til tidligere praksis.

Manglende handling for å forebygge terrorisme vil være fatalt, både for majoritets- og minoritetsbefolkningen, og svekke folks tillit til at politikerne er villige til å beskytte dem mot trusler.

Denne gangen er det ikke nok med fakkeltog og formaninger om at vi ikke må la terroren vinne. Det er alvor nå.

NB: Siden teksten ble sendt inn er det kommet info som tyder på at det syriske passet som ble funnet hos en av gjerningsmennene er falskt. Det er derfor usikkert om noen av gjerningsmennene kom via flyktningerutene. Dette er derimot ikke av avgjørende betydning for poenget om at radikalisering i Europa og migrasjon henger sammen.

På Twitter: @KristianRiise og @vanebo

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Debatt