Russland har ikke folkeretten på sin side

Cecilie Hellestveit må gjerne drøfte risikoen for russiske angrep på norske oljeinstallasjoner og krenkelser av norsk suverenitet i Barentshavet. Men slike handlinger vil være folkerettsstridige, skriver innleggsforfatterne. På bildet: Goliat-plattformen.

Etter vårt syn er Hellestveits påstander like uholdbare som de er oppsiktsvekkende.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Konflikt- og folkerettsforsker Cecilie Hellestveit har nylig utgitt boken «Dårlig nytt fra Østfronten» om mulige konsekvenser Russlands invasjon av Ukraina kan få for Norge. I boken og i en rekke avisinnlegg og intervjuer sist uke kommer Hellestveit med flere oppsiktsvekkende påstander av folkerettslig karakter.

Blant annet hevder Hellestveit at angrep på norsk kontinentalsokkel ikke vil stride mot FN-paktens maktforbud, og at Nato-pakten ikke vil gjelde ved et slikt angrep (Nettavisen). Hun påstår også at Russland rettslig sett har adgang til å gjengjelde norske sanksjoner ved for eksempel å gå fra delelinjeavtalen i Barentshavet (Aftenposten).

Etter vårt syn er disse påstandene like uholdbare som de er oppsiktsvekkende.

Væpnet makt mot Norge

Russlands invasjon av Ukraina er en folkerettsstridig angrepskrig. Norges bistand til Ukraina gjør ikke Norge til part i konflikten med Russland. Disse punktene er også Hellestveit enig i.

Følgelig er det folkerettsstridig for Russland å bruke væpnet makt mot Norge. At det folkerettslige maktforbudet også gjelder for oljeplattformer på kontinentalsokkelen, ble bekreftet av Den internasjonale domstol i Haag (ICJ) i oljeplattformsaken fra 2003. Det meste taler også for at Nato-pakten gjelder for oljeplattformer på kontinentalsokkelen.

Også Hellestveits påstand om at Russland lovlig kan gjengjelde norske sanksjoner ved å gå fra delelinjeavtalen i Barentshavet, er uholdbar.

Uvennlige handlinger og mottiltak

I den forbindelse er det først nødvendig med en ryddeøvelse, siden «sanksjon» er et paraplybegrep som favner om flere ulike typer tiltak, som respons på en annen stats handlinger. Når man skal vurdere Norges sanksjoner rettslig, må man etter folkeretten skille mellom særlig to typer: uvennlige handlinger og mottiltak.

Sanksjoner i form av uvennlige handlinger er tiltak som uansett er folkerettslig tillatt for Norge, men likevel fremstår som straffereaksjoner på Russlands folkerettsbrudd. Typiske eksempler er å forby russere innreise til Norge og begrense det diplomatiske samarbeidet. Dette er folkerettens svar på ikke å invitere noen på middag. Mange av Norges sanksjoner er av denne typen.

Folkeretten tillater også statene å respondere på folkerettsbrudd gjennom mottiltak. Et mottiltak er en handling som normalt er folkerettsstridig, men som likevel er tillatt dersom handlingen er et proporsjonalt svar på det forutgående folkerettsbruddet. Formålet er å presse den andre staten til å respektere folkeretten.

Flere av Norges sanksjoner mot Russland vil i en normalsituasjon være folkerettsstridige, men kan likevel være lovlige som mottiltak mot Russlands aggresjonskrig. For eksempel gjelder dette frysing av russiske myndighetspersoners og oligarkers finansielle midler fordi slik frysing innebærer inngrep i eiendomsretten og potensielt også myndighetspersoners immunitet.

Konflikt- og folkerettsforsker Cecilie Hellestveit har nylig utgitt boken «Dårlig nytt fra Østfronten».

Massivt folkerettsbrudd

Russlands invasjon av Ukraina er et massivt folkerettsbrudd. Det legitimerer utvilsomt omfattende mottiltak – også fra andre stater enn Ukraina selv. I hvilken grad andre stater kan foreta mottiltak i solidaritet med den staten som er offer for et folkerettsbrudd, har rett nok vært omdiskutert.

Statspraksis peker imidlertid sterkt i retning av at tredjestater har lov til å gjøre mottiltak ved grove brudd på forbudet mot bruk av militær makt.

Dette passer også godt med folkerettens system. Maktforbudet er blant de mest grunnleggende reglene i folkeretten. Når det er i tråd med folkeretten for tredjestater å komme Ukraina til unnsetning gjennom såkalt kollektivt selvforsvar – altså ved å bruke væpnet makt mot Russland, er det ulogisk om det var folkerettsstridig å bruke fredelige midler, slik som mottiltak.

Hellestveit ser likevel ut til å mene at sanksjonene mot Russland er folkerettsstridige (Klassekampen) siden de ikke er pålagt av FNs sikkerhetsråd – og at Russland derfor med rette kan gjøre mottiltak. Hun overser at selv de svært omfattende norske tiltakene mot Russland potensielt kan legitimeres som mottiltak.

Delelinjen er ikke i fare

Det er riktignok ikke gitt at alle Norges sanksjoner mot Russland er i tråd med folkeretten – enten som uvennlige handlinger eller lovlige mottiltak. Mottiltak reiser kompliserte rettslige spørsmål, og grensene for mottiltaksadgangen er noe uklare.

Likevel, selv om noen av Norges sanksjoner skulle være folkerettsstridige, er ikke delelinjen i Barentshavet i fare. Det er et folkerettslig prinsipp at avtalte grenser ligger fast og ikke kan forrykkes – selv ikke i tilfeller der statene lovlig kan gå ifra andre traktater. Russland vil derfor ikke kunne ensidig oppheve delelinjen slik Hellestveit ser ut til å hevde.

Russland vil ikke kunne ensidig oppheve delelinjen slik Hellestveit ser ut til å hevde

Hellestveits forsvar ser ut til å være at «krigens folkerett er [ ...] en spesiell gren av folkeretten», hvor skillet mellom jus og politikk viskes ut.

Til dette vil vi for det første peke på at folkerettens regler om forbudet mot bruk av makt, sanksjoner, eiendomsrett og immunitet ikke er en del av «krigens folkerett».

For det andre vil vi understreke at folkerettens regler om krig og fred – maktforbudet og krigens folkerett – er rettsregler. At det er uklarheter i reglenes randsoner, og at disse kan være større enn på andre rettsfelt, betyr ikke at statene står fritt. Som nevnt er det for eksempel avklart at angrep på oljeplattformer er i strid med maktforbudet.

Vi er selvfølgelig ikke så naive at vi tror at Russland vil la være å foreta seg noe overfor Norge bare fordi det er folkerettsstridig. Hellestveit må gjerne drøfte risikoen for russiske angrep på norske oljeinstallasjoner og krenkelser av norsk suverenitet i Barentshavet. Men slike handlinger vil være folkerettsstridige. Og i en situasjon hvor grunnleggende regler i folkeretten er truet, gjør vi klokt i å skille mellom lovlige og ulovlige handlinger både i øst og vest.