Transdebatten er ensporet – i begge retninger

For å komme seg ut av en ensrettet debatt må begge sider forlate «toget».

Psykolog og skeiv nettverksrepresentant (MDG) Kyrre Johansson går i debattinnlegget «Tut og kjør på Rolness-toget» løs på sosiolog og Aftenposten-spaltist Kjetil Rolness’ forhold til fakta i kommentaren «Tut og kjør med transtoget». Der kritiserer Rolness økende press for medisinsk behandling av kjønnsdysfori blant unge.

Jeg har ikke behov for å forsvare Rolness, men jeg ønsker å påpeke at Johansson selv utviser tvilsom kildebruk når han forsvarer kjønnsoperasjoner.

Metastudien han bruker for å bagatellisere (!) mulige negative konsekvenser av kirurgiske inngrep, har noen store svakheter. Blant annet at de underliggende studiene baserer seg på at de kjønnsopererte frivillig velger å delta i dem.

Et eksempel er studien fra Van de Grift et al. (2018). Kun 201 av 546 kjønnsopererte som ble kontaktet, valgte å svare på forskernes spørreundersøkelse. Av dem som svarte, var det åtte som angret på operasjonen.

Lignende resultater finner man også i de andre studiene. Når svarprosenten i et lite utvalg er så lav, er det problematisk å bruke funnene til å konkludere om livskvaliteten til alle som har gått gjennom kjønnsoperasjoner.

Kjønnsdysfori er uhyre komplisert. Bastante påstander om behandlingsmetoder kan medføre stor skade på individer. For å komme seg ut av en ensrettet debatt må begge sider forlate «toget».

Rolness har for øvrig rett i at Johansson – og han selv – burde lese boken «Time to Think» av Hannah Barnes.