Posttraumatisk ironisyndrom
Ironi, sarkasme og jantelov blir til selvforakt og agg hos den aldrende ironiker.
Jeg leste lørdagsintervjuet med Harald Eia i Aftenposten 11. mars. Her sier Eia at han alltid har ønsket å være unik, enestående og original, men at han i det siste har begynt å kjenne på nye følelser. Han gråter oftere og har til og med måttet ringe psykiater etter et lite sammenbrudd på hyttetur.
Selv er jeg litt yngre, men tilhører mer eller mindre den samme ironigenerasjonen som Eia. Jeg kjenner meg igjen i mye av det han sier.
Unge Blindern-narsissister
Også jeg har hele livet hatt et behov for å bli sett, for å være unik. Og jeg tror det er flere av oss som har det sånn. Menn født på 70-tallet som spilte i band og studerte på øvre Blindern og ble fortalt av mor og far at vi kunne bli hva som helst.
Og det var denne skokken av unge Blindern-narsissister som på 90-tallet fant sine yppersteprester i Harald Eia, Thomas Seltzer og Kristopher Schau.
Religionen var humor og ironi kombinert med jantelov og nådeløs kritikk.
Den gamle, forstokkede generasjonen skulle avkles og hånes. Og den som skulle gjøre dette, var den ensomme narsissist.
Bare JEG vet hvordan verden egentlig henger sammen og hva som gjelder. MITT ego skal smøres utover forsidene. JEG er spesiell, det har 70-tallet lært meg.
Kristopher Schau gjorde dette med stort hell da han satt og dreit i et vindu på Karl Johan i en uke mens hele Norge så på.
Ingenting varer evig
Men: Dette regnestykket går ikke opp. Ikke alle kan være unike. Det er ikke mulig å gi en hel generasjon av 90-tallsnarsissister hvert sitt vindu på Karl Johan. Det forstår den aldrende ironiker når han bikker 40 og har landet i en saksbehandlerstilling i det offentlige.
Utenfor er nye generasjoner kommet til, med vitalitet, livsbejaelse og inderlighet på agendaen. Ingenting varer evig, heller ikke ironien. Og den nådeløse ironiker begynner således å rette det kritiske blikket innover.
Ironi, sarkasme og jantelov blir til selvforakt og agg hos den aldrende ironiker.
Hvordan skal en som nådeløst har kritisert utdaterte oppfatninger hos andre, kunnet leve med seg selv når h*n selv er utdatert og irrelevant?
Dette må endres. Sånn kan man ikke leve. Derfor jobber jeg nå personlig med å endre meg. Med å snu tankskipet. For det er et tankskip.
Å gå fra beinhard realisme til livsløgn er ikke lett. Men det er helt nødvendig. For veien du staket oss inn på, er en blindvei, Harald Eia.
Og jeg oppfordrer deg selv til å gjøre det samme: Ta et oppgjør med ironien!
Bare svar på de dølle spørsmålene som du nektet å svare på i intervjuet med Aftenposten, Eia. De som ligger til i høyre i artikkelen: «Hva er din favorittlukt?» «Hva er det norskeste du vet?» Se på det som en utfordring. Hva er din guilty pleasure?
Og ikke lir av deg det opplagte ironikersvaret om at du bare har pleasures, ingen guilty pleasures. Guilty pleasures eksisterer. Dire straits, Kardashians, Fjordland-middager. Bli med i virkeligheten sammen med oss andre døvinger. Du er 57 år. La den blodoriginale sannhetssøkeren få hvile i ti minutter, så slipper du kanskje flere telefoner til psykiateren.
