«Det gode liv» også for de eldste? Italia har kanskje et svar på den gigantiske eldrebølgen.
Ville nordmenn vært villige til å betale en privatperson for å få hjelp døgnet rundt?
Mange nordmenn assosierer Italia med «det gode liv» og opplever det som et trivelig ferieland. Men har dere lagt merke til hvor mange eldre italienere som koser seg med mat og drikke, hvor mange som leker med barnebarna, hvor mange som sitter utenfor huset sitt og nyter kveldssolen?
Det finnes svært få offentlige eldrehjem i Italia. De private er som regel veldig dyre. De fleste eldre bor hjemme hos seg selv frem til de dør. Folk ønsker seg et langt liv, og de får det også: I Italia lever folk i gjennomsnitt to år lenger (til 82,4 år) enn det europeiske gjennomsnittet.
Men hvordan er det mulig at et land som er mye fattigere enn Norge (i hvert fall hvis man tenker på statens ressurser), og hvis befolkning i gjennomsnitt er den eldste i Europa, tilsynelatende har mindre problemer med sin eldrebølge enn Norge har?
Europas eldste befolkning
De eldre er overalt. De lever i de samme bygningene de unge bor i. Det er også derfor mange døde i løpet av pandemien, ofte smittet av yngre familiemedlemmer.
Hvis hver nordmann har en virtuell andel av cirka 2,3 millioner kroner pr. person av oljefondet, som ironisk nok kalles «pensjonsfond», så har hver italiener en virtuell gjeld på 45.000 euro, cirka 450.000 kroner. Dette synes jeg er ganske oppsiktsvekkende. Hvordan har det seg at Norge sliter så mye med omsorgen for sine eldre?
Italia har rundt ti ganger så mange innbyggere som Norge, og de har den eldste befolkningen i Europa. Etter kommer Finland, Hellas og Portugal. Det er kanskje ikke så rart at Italia også har de eldste politikerne.
De fleste kjenner til tidligere statsminister Silvio Berlusconi. Han gir seg ikke og sitter i den nåværende regjeringskoalisjonen. Han er ikke akkurat ung (86), men han innbiller seg nok det – og kanskje litt med rette. Frem til for noen år siden hadde vi nemlig en president, Giorgio Napolitano, som var 89 år gammel da han gikk av. Han lever fremdeles og er 97 nå – dermed 11 år eldre enn Berlusconi, som fremdeles drømmer om å bli president når han «blir stor».
Hva sikter jeg til? Tja, siden den italienske staten er så mye fattigere enn den norske, så skulle man tro at de eldre skulle ha det vesentlig verre. I Italia er nesten en fjerdedel av befolkningen 65 eller eldre. I Norge representerer de over 67 år 16 prosent av innbyggerne.
Pleiere fra Øst-Europa
Hvordan takler Italia denne enorme eldrebølgen?
Vel, Italia har også mye innvandring. Det er ganske vanlig for eldre folk å ha en person boende hos dem. Vi kaller dem for «badante» – en pleier/hushjelp. De fleste av dem er kvinner. De fleste kommer fra Øst-Europa, i Roma gjelder dette 53 prosent av pleierne. Disse er folk som trenger et sted å bo, så de bor som regel hjemme hos den eldre de tar vare på. Slik lærer de seg språket samt mye om kulturen og samfunnet.
Hva koster dette? De pleierne som har en ordentlig kontrakt og ikke blir betalt under bordet, får rundt 11.000 kroner pr. måned. Mat og losji er gratis.
Noen har ikke råd til dette. Da finnes det to muligheter: Noen har en «badante» som de betaler svart. Dette er selvsagt ulovlig, men veldig utbredt. Andre får daglig hjelp av barna og barnebarna sine.
Vi har kommunale eldreomsorgstjenester i Italia også, men tilbudet varierer avhengig av regionen/kommunen man bor i. I Roma har man for eksempel krav på sykepleier, fysioterapeut og noen som kommer hjem for å utføre prøver.
Men utover det trenger man jo pleie og ikke minst selskap.
Hvilket system er best?
Jeg vet ikke hvilket system som er best. I en ideell verden ville det vært mer rettferdig om alle fikk tilbud om gratis hjemmepleiere som også mater og steller dem som trenger det, som det er her i Norge.
Men resultatene vi nylig har sett dokumentert i flere reportasjer på NRK, er langt fra tilstrekkelige. Det sosiale elementet er dessuten nesten helt fraværende, og noen eldre virker svært ulykkelige.
Kunne Italias «badante»-trend fungere i Norge? Ville eldre folk vært villige til å betale en privatperson for å få hjelp døgnet rundt? Mange av disse pleierne som jobber i Italia, kommer for eksempel fra Ukraina. De kom allerede lenge før krigen startet. Kanskje det kunne vært en løsning her også.
Vi har bare ett liv å leve, og da er det vel verdt å prøve å ha det så bra som mulig frem til slutten. Er det ikke det?
