Vanskelige avveininger i psykisk helsevern

Kronikken «Et rop om hjelp» (Aftenposten, 5. februar) er vond lesning. Det lett å forstå desperasjonen til familien. Til tross for oppfølging fra psykisk helsevern over tid opplever de å stå uten hjelp. Dette er de dessverre ikke alene om.

Psykisk helsevern har ansvar for pasienter i ulike aldre og med ulike grader av psykiske vansker. Som i annen offentlig virksomhet er det begrensede ressurser. Vi jobber kontinuerlig med å gi bedre tilbud, redusere ventetider, gi forutsigbar behandling og lytte til pasienters ønsker. Noen ganger er det ikke nok.

Vi har mange pasienter å hjelpe. Vi gjør vårt beste for å prioritere pasientene – om vi er rett instans, type alvorsgrad og nytten av behandling. Vi må ha et helhetlig perspektiv på en hel gruppe pasienter for å gi riktig og best mulig hjelp til dem som trenger det mest.

I behandlingen må vi ha et blikk på hvordan det går, om det skjer en bedring, og om vi bør endre tilnærming. Det kan bety at en pasient får en ny type behandling, en ny behandler, tettere oppfølging, et arenafleksibelt tilbud eller en innleggelse. Hvis ikke noe av dette hjelper, kommer vi til kort.

Det kan handle om mange ting: at tilbudene tross alt ikke har vært riktige, motivasjon hos pasienten, for høye forventninger eller vanskelige skole- og familieforhold. Det kan også være slik at tilbudene som ytes, bidrar til å opprettholde vansker. Det er krevende å gå i behandling og kontinuerlig jobbe med seg selv, og det kan legge seg en frykt for å avslutte behandlingen dersom symptomene letter.

Prioriteringene som gjøres i psykisk helsevern, er vanskelige, noen ganger beinharde – og det kan oppleves uholdbart. Men faktum er at betydelig innsats rundt én pasient kan resultere i at flere andre ikke får hjelp eller må vente lenger.

Vi må dessverre forholde oss til nytten av behandling og kostnadseffektivitet. Det finnes ikke ubegrensede ressurser i psykisk helsevern.

Henriette K. Sandven, barne- og ungdomspsykiater