Nei, vi har ikke moralsk panikk

Men vi er en foreldregenerasjon som famler i blinde.

Foreldre har moralsk panikk, sier professor Halla Bjørk Holmarsdottir fra forskningsprosjektet DigiGen til Aftenposten. Hun mener at vi foreldre er altfor opptatt av skjermen og i stedet burde involvere oss i hva barna gjør på den, og se på det positive skjermen bidrar til.

Tro meg, Holmarsdottir, vi gjør det også, men det hjelper ikke.

Og det er ikke «moralsk panikk» som gjør at vi foreldre bekymrer oss for ungenes skjermbruk. Vår bekymring bygger på vår egen kvalitative forskning – vår erfaring. Og på ganske mye annen forskning også.

Vi vet hvor lett vi lar oss distrahere

Vi har erfart hvordan ungene våre reagerer på skjerm, vi har sett dem ha det gøy. Men vi har også opplevd surheten som kommer når skjermen må legges bort.

Vi har erfart hvor ekstremt vanskelig det er å sette grenser, fordi skjermen har et tak på ungene som lite annet, med et mulig unntak av sukker.

Vi har erfart hvordan ungene hektes av apper som er laget for nettopp det, å hekte dem, av teknologiselskaper som tjener penger på tiden de bruker. Vi har også erfart hvor glade ungene våre kan bli av å løsrive seg fra skjermen.

Og ikke minst erfarer vi voksne selv, daglig, hvordan skjermen påvirker oss.

For vi føler oss selv avhengige. Vi ser selv hvilken makt appene kan ha over oss, hvor lett vi lar oss distrahere og bruker tiden vår på scrolling i stedet for ting vi egentlig har lyst til. Og vi vil ikke at ungene våre også skal ha det sånn.

Det er ikke moralsk panikk å si at vi ikke vil at barna våre skal være avhengige av en digital dings.

Alt de går glipp av

Forskerne i DigiGen mener at vi snakker for lite med ungene våre om hva de gjør på skjerm, og at vi må interessere oss mer. Dette har vi hørt i mange år. Det har omtrent vært de eneste rådene vi har fått fra skolen og samfunnet til nå. Og veldig mange av oss følger dem.

Vi stiller spørsmål, vi spiller med ungene, vi sender snapper, vi lager digitale familiegrupper, vi forsøker å skape gode fellesskap knyttet til opplevelser på skjerm.

Og mye av det vi gjør på skjerm, er moro og lærerikt, det erkjenner vi. Men vår interesse fører jo ikke til at barna våre klarer å sette mer grenser.

Derimot ser vi at skjermen tar så mye tid av ungenes liv at de går glipp av alt det viktige de trenger for å utvikle seg som mennesker: søvn, fysisk aktivitet, øyekontakt, berøring, samvær med andre mennesker og å være i fred for å kunne kjede seg og la hjernen prosessere alt de opplever.

Det er ikke moralsk panikk å heve blikket fra skjermen og si at ungene våre trenger å leve livet i 4D, ikke i 2D.

Depresjon og søvnproblemer

Vi foreldre driver ikke bare med vår egen kvalitative forskning. Mange av oss følger med på annen forskning knyttet til feltet, og resultatene fra DigiGen er derfor ikke nok til å berolige oss.

Vi vet at depresjon og angst øker hos de unge, vi vet at 85 prosent av norsk ungdom sover for lite, vi vet at norske barns lesekompetanse går nedover.

Vi vet dessuten, fra mange store internasjonale studier, at norske barn og unge ikke er alene om å slite. Helsemyndighetene i land vi liker å sammenligne oss med, som Canada og Australia, kommer med tydelige råd om å begrense unges skjermtid.

Maks to timer om dagen, sier de og baserer sine råd på forskning.

Det er ikke moralsk panikk å ønske seg lignende retningslinjer i Norge og samfunnets hjelp til å manøvrere i dette vanskelige landskapet.

Ungene våre mister noe

Nei, vi har ikke moralsk panikk. Men vi er en foreldregenerasjon som famler i blinde, som hver eneste dag føler på kroppen at ungene våre mister noe, fordi skjermen tar for mye av nettopp tiden deres.

Og vi trenger ikke forskere som ber oss slappe av basert på én enkelt undersøkelse. Det vi trenger, er at vi tar bruk de verktøyene vi som samfunn er i besittelse av. Det være seg påbud, forbud, aldersgrenser, folkeopplysningsprosjekter, anbefalinger og retningslinjer, kort sagt regulering og kunnskapsspredning, for å hjelpe ungene våre til å få et mer variert liv. Et liv som ikke bare leves gjennom skjermen.