Debatt

Kort sagt, 13. mars

  • Redaksjonen

Astrup Fearley Museet, Brochmann-utvalget og seksuell helse. Dette er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Astrup Fearnleys finansieringsproblem

I Aftenposten 5. mars håper både kunstneren selv og museumsdirektør Gunnar Kvaran at Takashi Murakamis utstilling på Tjuvholmen vil sette ny besøksrekord. Billettinntektene vil da kunne hjelpe på museets underskudd.

Kvaran ønsker øket statsstøtte utover den ene million årlig: «Det er ikke så enkelt [for en privat institusjon] å klare seg på egen hånd i Norge», sier han.
Men i Aftenposten 21. desember 2013 uttalte Hans Rasmus Astrup at hans milliardstiftelse ville sikre museets drift i all fremtid: «Jeg ville finne en trygg og fremtidsrettet måte å videreføre det som er bygget opp, både forretningen og kunstsamlingen. En måte som kan vare i tiår på tiår, gjerne hundre år hvis mulig.»

Aftenposten tilføyde vel en uke senere (30. desember 2013) at Astrup Fearnley Museet dermed skilte seg ut fra andre museer i Norge og Europa.
Regnskapet sprakk allerede året etter. Blant annet skyldtes dette bygningen, tegnet som generelt «signalbygg». Da museet senere flyttet inn, viste det seg uegnet til museumsbruk og driftsutgiftene økte kolossalt (Morgenbladet 20. februar 2016). Direktør Kvaran uttalte allerede da at «statlige penger fremover blir viktig for Astrup Fearnley, som har opplevd nesten fordoblede utgifter etter at museet ble flyttet til Tjuvholmen.»

En milliardstiftelse som svikter allerede året etter, fortjener kanskje en forklaring. Et annet spørsmål er hvordan et feilslått privat prosjekt, litt på siden av Det internasjonale museumsrådets (ICOM) museumsdefinisjon, skulle forplikte til offentlig støtte.

Erling S. Skaug, Oslo


Behovet for et Toje-utvalg?

I Aftenposten for 6. mars kan vi finne en artikkel med den kryptiske overskriften «Hudfarge er elefanten i rommet», skrevet av Thorgeir Kolshus.

Artikkelen er full av omtrentligheter. På uvennlig vis tolker han begrepet «etnisitet» i retning av rasisme, istedenfor å se det som en variant av «ethnos». I faglig sammenheng blir ethnos sett som motsetning til demos. Begge ordene har gresk opphav og begge betyr folk. Ethnos har kommet til å bety en gruppering som bindes sammen av historie, språk og religion. Til sammenligning fokuserer demos på retter, plikter og styresett.
Asle Toje har i sin dissens til Brochmann-utvalget fremholdt at norsk kultur må forstås som ethnos og som en «tykk» størrelse; i samsvar med Torbjørn Røe Isaksens innlegg i Morgenbladet 24. februar.

Spørsmål om norsk kultur skal forstås som tykk eller tynn, som ethnos eller som demos, som en substansiell eller bare som en formal størrelse, er viktig for å avgjøre det Brochmann-rapporten kaller ‘samfunnets absorberingskapasitet’ av innvandrere.

Dette henger sammen med utsiktene til få et samfunn preget av konflikt, eventuelt av en svak felles kultur. Villigheten til ytelser for velferdsgoder ar avhengig av en kultur med substans.

Utvalgets flertall har bare i begrenset utstrekning uttalt seg om slike scenarier.
Dette tilsier at det kan være behov for å nedsette et oppfølgende utvalg med et bredt mandat til å utgreie kulturelle utfordringer for Norge ved en økt fjernkulturell innvandring.

Sigurd Skirbekk, professor emeritus i sosiolog, Universitet i Oslo


Jeg kan fortelle deg om sex, underliv og flaue lyder

I jobben min som helsesøster møter jeg unge med bekymringer. Normale underliv som oppleves som unormale. Problematisk forhold mellom sex og rus. Spørsmål om hvordan de kan ha avansert sex, som analsex, allerede før de har debutert med en partner.
Ulrikke Falch forteller i Aftenposten 8. mars om eget møte med porno som 7-åring og etterspør oppdatert seksualundervisning. Det gjør jeg også!

For å forebygge noe må man være i forkant. Det gjør dagens undervisning utdatert. Skolen har vage kompetansemål for hva og hvordan den skal lære barn og unge om seksualitet. Helsesøster på skolene skal sørge for at elevene får seksualundervisning, tradisjonelt 2 timer i 10. klasse. Regjeringen har på sin side laget en ny, samlet strategi som skal bidra til å sikre mennesker i alle aldre god kunnskap og nødvendig kompetanse til å ivareta egen seksuell helse. Det står altså ikke på planer, veiledere og målformuleringer. Det står på utydelige føringer!

I dagens praksis er det altfor mye opp til hver enkelt kommune og skole. Vi kan ikke la tilfeldigheter forvalte seksualundervisningen. Unge må få lære om gode opplevelser og trygge rammer for seksualitet, uansett hvilken skole de går på.

Jeg ønsker meg et tydelig oppdrag og mer tid til å undervise om seksuell helse. Helsesøstre er tross alt eksperter på det – og på alt som oppleves som normalt og unormalt eller flaut.

Ida Gansmo Uldal , helsesøster

  • Grundig journalistikk og arenaer for meningsutveksling er viktigere enn noensinne. Bli abonnent på Aftenposten i dag

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Hans Rasmus Astrup
  3. Utstilling