Debatt

Fra en grøft til en annen i debatten om funksjonshemmede

  • Olaug Nilssen, forfatter og dramatiker
  • Kristin Molvik Botnmark, leder, forfatter av Raushetens grenseland - Alle skal med?

Foto: Gorm Kallestad / SCANPIX NORGE

Vi tviler på om det tjener formålet å ensidig fremstille alle kommunale løsninger som fengselslignende anstalter der funksjonshemmede blir satt bort for å dø.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I Aftenposten 12. september plasserer ULOBA funksjonshemmede mennesker i en retorisk suppe det er lenge siden vi har sett maken til. Ann Kristin Krokan faller for fristelsen og overforenkler en virkelighet som er svært kompleks for dem det gjelder.

Olaug Nilssen

«De funksjonshemmede» omgjøres til en ensartet stereotypi og den virkelighet som beskrives er at «Kommunene driver utstrakt ryddejobb for å fjerne uønskede individer fra lokalsamfunnene, og private aktører står klare til å oppbevare funksjonshemmede mot raus godtgjørelse».

Kristin Molvik Botnmark

Vi er ikke advokater for kommunene, men ...

Like fort går Krokan til den neste grøften med utsagnet, også denne gang om kommunene: «I stedet bygger de stadig flere og stadig større institusjoner, der de «samlokaliserer» mennesker de vil ha vekk og ha kontroll på.»

Utsagnene er satt opp som noe som utfordrer det ULOBA selv driver med og har bidratt til å rettighetsfeste: Brukerstyrt Personlig Assistanse (BPA).

La det være sagt: Vi er ikke advokater for kommunene, vi har ofte nok vært den byrdefulle motparten og vet hva avmakt er. Det er heller ingen tvil om at BPA for svært mange er et alternativ som bidrar til selvbestemmelse og livsutfoldelse, og vi ønsker rettighetsfestingen velkommen. Men må det stilles opp som et enten eller?

Er vi enfoldige ofre?

Vi har begge barn som har en funksjonshemning. Vi bor på hver vår kant av landet, og i våre respektive kommuner får vi avlastning. Ikke hjemme ved hjelp av BPA, men i det Krokan kaller institusjon og som hun i generaliserende termer beskriver som «under uverdige forhold».

Innenfor trygge og forutsigbare rammer, som for dem er livsviktige, deltar våre barn i hverdagslivets gjøremål og aktiviteter ut fra egne forutsetninger. De har sitt rom, sin seng, sine rutiner, et trygt fellesskap og gode omsorgspersoner.

Avlastning for oss foreldre er å ha tid til de andre barna i familien, samvær og måltider uten utfall, utagering og fortrengning av de andre barna.

Er vi kyniske omsorgssvikere?

BPA løser ikke dette behovet for oss. Våre hjem trenger ikke flere personer under samme tak, tvert imot. Så hva er vi da når vi sender barna våre til institusjonen noen dager i måneden? Omsorgssvikere som kynisk sender barna våre til Krokans «Kveldsro», eller uvitende ofre for en kommuneadministrasjon som har som høyere formål å gjemme barna våre bort på «Solgløtt».

Vi forstår at Krokan ønsker å vise frem BPA som den løsningen det kan være for manges selvstendighet og livsutfoldelse. Vi tviler likevel på om det tjener formålet å ensidig fremstille alle kommunale løsninger som fengselslignende anstalter der funksjonshemmede blir satt bort for å dø.

Alt passer ikke for alle

Når det er sagt: tiltagende institusjonalisering er et brennbart tema, og vi er enige med ULOBA i at det er viktig å være på vakt for å ivareta grunnleggende menneskerettigheter som livsutfoldelse, tilhørighet, verdighet og et trygt hjem.

Et større mangfold enn det vi finner blant «de funksjonshemmede» skal man faktisk lete lenge etter. Derfor må tilbudene spenne over flere løsninger, flere enn dem vi kjenner i dag. Bare slik kan vi hindre avmakt, utstøting og fremmedgjøring.

Vi tror arbeidet for å utvikle gode og tilpassede bo- og avlastningsformer er bedre tjent med en åpen og konstruktiv diskurs fremfor den stereotype retorikken Krokan presterer.

Les mer om

  1. Funksjonsnedsettelse