Debatt

I møte med ekstremister

  • Alexandra Irene Larsen
Fabian Stang deltok på Islamsk Råds markering som tok avstand fra Muhammed-filmen - ikke volden i etterkant.

Vi skal ikke gi etter for særkrav fra grupper som truer med vold for å unngå kritikk av sin ideologi.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er urovekkende at norsk politi har møtt opp i Oslos største moské for å ta avstand fra Muhammed-filmen på vegne av det norske folk, og at Islamsk Råd Norge, med Fabian Stang og biskoper som støtte, i en markering tok avstand fra filmen, ikke volden. NRK-korrespondent Sidsel Wold istemte kritikken ved å bedyre at «den som ber om bråk, får bråk» (sic!). Det handler om en filmsnutt lagt ut av en privatperson på YouTube. Over hele verden florerer det av lignende filmer, og Koraner brennes nok i ett sett. Men når ekstremister finner det for godt å trekke frem en film eller en karikaturtegning som påskudd for drap, ja da burde den som laget «provokasjonen» ha visst hva han stelte i stand. Det er farlig å forsøke å basere en moral på andres urimelige forventninger.

For feige

En voksende intoleranse skjules bak denne nærmest grenseløse toleransen. Man viser seg for feig til å klare å forsvare viktige verdier i møte med ekstremister som ønsker å ødelegge deler av demokratiets grunnlag. Det handler om frykt, men det innrømmes ikke. Om muslimer kun hadde blitt skuffet over enkeltpersoners ytringer, kunne man tatt debatten om hva som er anstendig ironi og ikke. Når mord av uskyldige har funnet sted blir en slik debatt malplassert.

Slik situasjonen er i dag, er kampen for ytringsfriheten overlatt til enkeltpersoner som er risikovillige nok til å ta støyten for ting vi i dag anser som selvfølgeligheter.

Dreper og ødelegger

Samtlige vestlige land skal tydeligvis påta seg ansvaret for ytringer fra enkeltborgere, men når relativt store folkegrupper dreper og ødelegger i muslimske land påstås det at dette er marginale grupper, som ikke representerer islam, og som tydeligvis ikke det muslimske samfunn som helhet skal ta ansvaret for. Det mangler logikk. Når tusener av muslimer i Europa demonstrerer mot filmen, viser det også at det ikke er et marginalt fenomen å ønske innskrenking av ytringsfriheten eller gi uskyldige ytringer skylden for vold.

Kikke i speilet

Dessuten, som Thomas L. Friedman skrev i New York Times, burde muslimer kikke litt i speilet hva gjelder kritikk og bespottelse av andre religioner. Kristne, jøder og andre får gjennomgå i fremtredende muslimske TV-kanaler, i aviser og i lærebøker. Her er det ikke snakk om enkeltpersoners ytringer, men i en del tilfeller om statlig propaganda. CEPOS-jurist Jacob Mchangama minnet oss på hva som er viktigst i denne debatten i en kronikk i Jyllands-Posten: «I motsetning til det ofte fremførte argument om at diversitet og globalisering krever begrensninger av ytringsfriheten for fredelig sameksistens, er det motsatte tilfelle».

Ytringsfrihet

Hvis ikke befolkning og ledere i den muslimske verden får en forståelse av at vestlige land virkelig mener det når de sier at ytringsfrihet er viktigere enn hensynet til religiøse følelser, kan man ikke forvente at det voldelige reaksjonsmønsteret endrer seg i fremtiden. Vi skal i Vesten ikke godta at religion spiller en politisk rolle i offentligheten, ei heller gi etter for særkrav fra grupper som truer med vold for å unngå kritikk av sin ideologi.

Les mer om

  1. Debatt