«Hannas» historie er grusom. Men det kom ikke helt uventet.
Denne saken vitner ikke bare om systemsvikt, men om feil i systemet.
Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) har levert en rapport om «Hanna». Hun ble etter selv å ha bedt om helsehjelp, innlagt på akuttpsykiatrisk avdeling.
Der ble «Hanna» behandlet av over 40 ulike hjelpere, oppholdt seg i nedslitte rom og måtte etter hvert sove på gulvet. Hun ble tungt medisinert og fikk kun to turer ut på 12 dager.
Etter disse 12 dagene fant de «Hanna» død på madrassen på gulvet. Obduksjonen viste store mengder medisiner i blodet.
Les hele historien: «Hanna» døde av akutt hjertesvikt, mente legene. Men noe gikk veldig galt bak de lukkede dørene på sykehuset.
Mer enn bare systemsvikt
Akkurat som alle oss andre, er mennesker i krise ulike, og de vil trenge ulike tilnærminger. Bruken av tvang og medisiner kan reduseres med forholdsvis enkle grep, uten at det får negative konsekvenser – snarere tvert imot.
Gode relasjoner er viktig. Fagpersoner som er så trygge at de kan bygge trygghet og tillit også hos mennesker som har mistet all tillit, inkludert til sitt eget jeg.
Et menneske i krise kan ikke forholde seg til over 40 ulike hjelpere. Det vet helt sikkert de ansatte der «Hanna» var innlagt. Jeg har liten tro på at de valgte denne løsningen fordi de trodde den var best. Sannsynligvis valgte de den fordi det var den eneste muligheten. Og det vitner ikke bare om systemsvikt, men om feil i systemet.
Ikke rart «Hanna» reagerte
Gode nok rammer handler også om fysiske forhold. Ifølge rapporten kunne ikke «Hanna» ha sengen sin, fordi hun bråkte med den. Og hun måtte medisineres av samme grunn, fordi hun var urolig, sang og gråt. En annen måte å si dette på er at «Hanna» måtte være rolig fordi de bygningsmessige forholdene ikke var lagt til rette for hennes pasientgruppe.
Det er forventet at en del mennesker i stor krise vil gråte og rope – også om natten. Det er en del av sykdomsbildet og betyr at behandling av denne pasientgruppen må skje i lokaler som har god nok lydisolering.
«Hanna» satt på et nakent rom, på gulvet, og var ute to ganger på 12 dager. Jeg ville definitivt blitt «urolig» av det, selv uten å være syk på forhånd.
Det blir dermed for enkelt å si at systemet rundt «Hanna» sviktet. Det får det til å høres ut som systemet ville ha vært bra det, om det bare hadde fungert etter hensikten.
De sykeste trenger det tryggeste
Mennesker med de mest alvorlige psykiske plagene trenger trygge relasjoner, egnede fysiske omgivelser, omsorg og støtte. Mange trenger traumesensitiv omsorg. Noen har nytte av fysisk aktivitet, musikkterapi, dyreassistert terapi, sensoriske hjelpemidler, eller annet. I tillegg til medisiner eller i stedet for medisiner.
Vi trenger leger og sykepleiere, men vi trenger også aktivitører, fysioterapeuter, psykologer, musikkterapeuter, sosionomer og andre, og vi trenger at disse er tilgjengelige når pasienten har behov – ikke bare innenfor normal arbeidstid. Vi trenger akutte tilbud som fungerer bedre, og vi trenger ikke minst helhetlige og fleksible tilbud utenfor sykehusene, tilbud som fungerer også for de som er sykest.
En varslet grusomhet
«Hannas» historie er grusom. Det er ikke slik helsevesenet skal møte oss når vi er i krise. Men det er ikke helt uventet.
Pasienter, pårørende og fagpersoner har lenge rapportert om kritiske tilstander og uverdig behandling av mennesker med psykiske lidelser. Nedslitte lokaler, færre sengeplasser og manglende tilbud.
Vi har fått til viktige forbedringer i tilbudet til mennesker med lette til moderate psykiske lidelser. Nå er det på tide å bedre tilbudene også for de mest alvorlig syke.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
