Er Kunsthøgskolen i Oslo for fagfolk eller ideologer?
Det er en avgjørende forskjell på en politisk studentdebatt og en politisering av institusjonen.
Debatten om en politisering av Kunsthøgskolen i Oslo får meg til å minnes Arkitekthøgskolen i Oslo (AHO) i begynnelsen av 1970-årene. Da skjedde det samme – anført av ivrige AKP (m-l)-studenter som fylte kantinen med røde flagg, hammer og sigd. Backet opp av Marx og Lenin ble de nye studentene raskt rekruttert til «sjølproletarisering». Ungdommer som hadde passert nåløyet og naivt trodde at her skulle de lære «å tegne fine hus», ble møtt av artikler om kapitalistiske lakeier i «Fagavisa», megafoner og formann Maos lille røde.
På Kunsthøgskolen er politiseringen et utløp av opptøyene i USA. Nå blåser grupper av studenter til kamp for antirasistisk opplæring både for seg selv og de ansatte. Støtende bilder kreves fjernet fra veggene, og høgskolen hevdes ikke lenger å være et trygt lærested for alle studenter.
Lærerstaben kreves kontinuerlig drillet i «kjønnsbevisst og dekolonisert pedagogikk», mens andre studentgrupper kaller det hele en fundamentalistisk ensretting. Og debatten er i gang, tett fulgt opp av presse og medier.
Fag eller politikk – først eller sist?
Skal da ikke studenter fritt få diskutere ideologi og samtidspolitikk? Selvfølgelig skal de det – både på AHO, på Kunsthøgskolen og overalt i akademia. For en utålmodig søken etter å forstå sin egen og fagets plass i samfunnet tilhører ungdommen generelt, og erfaringene fra 1968 spesielt.
Men: Det er en avgjørende forskjell på en politisk studentdebatt og en politisering av institusjonen.
KHiO-studenter krever «avkolonisering» av pensum
Jeg har følgelig ingen formening om AHO-rektorene Sverre Fehn og Christian Norberg-Schulz sverget til Maos teser, men ett prinsipp var de sylskarpe på: Du må lære å krype før du kan gå.
Først skulle de nye studentene drilles i arkitekturfagets ABC med et obligatorisk felleskurs for alle, med forelesninger i arkitekturhistorie, teoristudier, romøvelser, modellering og tegning. Deretter kunne hver student velge fritt etter egen overbevisning, både spesialemner og hva den enkelte ellers måtte mene var politisk korrekt.
På Kunsthøgskolen skal det nå gjøres omvendt: Rektor Måns Wrange støtter studentideologene og vil starte studiet med politikk. Allerede fra i høst skal det utarbeides planer for kurs for førsteårsstudenter i «kritisk raseteori, interseksjonell feminisme, queerteori, antikapitalisme, og postkoloniale teorier». Ideologi-kursene er obligatoriske for de nye studentene og skal gjennomsyre hele studietiden og alle høgskolens aktiviteter både blant studenter, lærere og stab.
Så kunne man si at det er forskjell på arkitektur og bildende kunst. Ja, sikkert – men begge fagene har i alle fall ett grunnleggende ferdighetsmål felles: De skal utdanne formgivere. Derfor: Å la én bestemt moralpolitisk ideologi gå på bekostning av å tilegne seg denne ferdigheten, strider mot alt det vi mener med oppøvelse i kompetanse.
En lege, en journalist, en rørlegger og jurist, må selvfølgelig kunne sitt fag. Selv går jeg ikke til en tannlege som ikke kan håndtere boret – uavhengig om personen er melaninrik eller ikke.
Konsekvensene
Hva kan derfor skje hvis politisk ideologi i neste omgang skal være styrende for hva i undervisningen som kan regnes for akseptabel kunst?
I sin ytterste konsekvens må da store deler av europeisk kunsthistorie avvises – både den figurative, som har preget kunsten i 1500 år, og den abstrakte, som har dominert siden 1900-tallet. Den figurative for sitt sterke, men umoderne ideologiske program, det kristne, og den abstrakte fordi den ikke fremstiller et gjenkjennelig politisk program i det hele tatt.
Skal altså det meste fra bysantinske ikoner, via malere som Giotto og Caravaggio og skulptører som Michelangelo og Bernini, ikke studeres fordi de stadig terpet på ekstatiske motiver av Maria, Jesus og helgener? Altså droppes fordi man mener at kristendommen er uakseptabel og representerer en undertrykkende og imperialistisk romerkirke som uvegerlig fører til overgrep mot barn?
Eller hva med arbeidene til kubistene, som en Kandinsky og en Picasso, som la vekt på estetikk, ikke politikk, og som eksperimenterte med frie komposisjoner av fargesterke linjer, abstrakte flater og figurer? Og hva med den samme Picasso, som i perioder var inspirert av afrikansk folklore. Skal resultatene avvises fordi opphavsmannen var hvit?
Formgivningens ABC
Å sile ut kunstuttrykk med utgangspunkt i politisk ideologi kan derfor være et angrep på selve læringen ved en kunstfagskole.
Ikke bare læring ved å kopiere etablerte forbilder, de være seg figurative eller abstrakte, men læringen som ligger i å studere disse kunstnernes kompetanse som formgivere. For helt uavhengig av stil, balte de alle med nøyaktig de samme utfordringene.
Som bruk av geometriske linjer og figurer for å oppnå balanse i en komposisjon, som i et maleri av Rafael, eller bruk av forskjellige fargetoner og vekslende glansstyrke for å oppnå et inntrykk av dybde i et ikon fra 700-tallet.
Eller glidende overganger mellom lys og skygge for å få frem noe uutgrunnelig i et smil, som hos Mona Lisa av Leonardo. Eller den bevisste bruken av kontrastene mellom fargene rødt, gult og blått for å oppildne sammenstøtet mellom frie former, som hos en Kandinsky. Eller den spente anatomien i et lår av Bernini for å uttrykke et sprang.
Som fagfolk kunne disse kunstnerne selvfølgelig alt dette på fingrene: De kunne komposisjon, de kunne tegne, de kunne modellere, og de kunne male. Som da Picasso ble anklaget for ikke å kunne tegne, da streket han raskt opp et øre – og det ble stille i rommet.
Kun akademia selv kan hindre identitetspolitikken i å ødelegge akademia | Frank Rossavik
Akademisk frihet
Men betyr dette at kunst bare har med ferdighet å gjøre? Selvfølgelig ikke – kunsten skal meddele et budskap. Det være seg personlig, politisk eller for den saks skyld handle «om kjønn, kjønnsuttrykk og identitet» (Wrange). Det er bare det at hvis kunstneren ikke kjenner til virkemidlene først, så er det budskapet som vil lide.
Slik sett har det å starte et studium med ett ideologisk påbud dypest sett med studentenes frihet å gjøre.
Både frihet til å kunne velge sin egen uttrykksform, figurativ eller abstrakt. Men viktigere: Frihet til å se bort fra et ideologisk budskap man ikke deler, for så åpent å kunne lære av verket som god eller dårlig formgivning. Først da har man også frihet til å være radikal.
Slik som kubistene Picasso og Braque, som diskuterte hvordan å knuse perspektivet. De kjente jo selvfølgelig til alle perspektivets regler på forhånd, ellers kunne de ikke knuse dem. Eller arkitektene Ove Bang og Lars Backer, som skapte funksjonalismen i Norge og som kunne alt om templer og søyler fra studietiden. Og visste derfor nøyaktig hva de skulle endre.
Derfor kunnskap først – så fly! Eller sagt med Leonardo da Vinci: Uten ferdighet hemmes fantasien.
Et hjertesukk
Med AHO-modellen i bagasjen søkte jeg i 1993 rektorstillingen ved Kunstakademiet, ble innstilt som nr. 1, men trakk meg. Sannsynligvis av feighet etter advarsler om at jeg etter funksjonstiden ikke ville ha oppnådd noe som helst – bortsett fra magesår.
I dag ville jeg selvfølgelig aldri ha kommet i betraktning uten kurs i interseksjonell feminisme. Selv om jeg er gift, ikke har magesår og er fra Porsgrunn.
