Debatt

Politikerne er valgt av folket, men til hva? Bør de få noe av ansvaret som byråkratene i dag har? | Asbjørn Røiseland

  • Asbjørn Røiseland
    Professor i statsvitenskap, Nord universitet og Oslo Met

Asbjørn Røiseland er professor i statsvitenskap ved Nord universitet og Oslo Met.

Nå fylles norske rådhus av forventningsfulle folkevalgte. Dessverre vil mange bli skuffet.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I disse dager fylles norske rådhus av nye og forventningsfulle folkevalgte. Dessverre vil mange bli skuffet. Lovpålagte oppgaver, statlige bestemmelser og dårlig kommuneøkonomi begrenser det lokale handlingsrommet. Mange løfter blir vanskelige å innfri. Begrenset lokalt handlingsrom er imidlertid ikke nytt.

Helt siden 1960-tallet og fremveksten av den moderne velferdsstaten, har anklager om statlig overstyring vært en del av ordskiftet. Like lenge har skiftende regjeringer hatt uttalte ambisjoner om å redusere statlig styring, og tunge reformer har hatt som siktemål å sikre større lokal autonomi: På 1980-tallet i form av nytt inntektssystem for kommunene, på 90-tallet gjennom ny kommunelov, nylig gjennom kommunereformen.

Les også

Kronikk av Jonas A. Eriksson: Utkant-Norge går godt. Grisgrendte kommuner i Sverige kjemper for livet.

Begrenset effekt

Likevel kan vi slå fast at disse reformene har hatt begrenset effekt. Det skyldes dels at reformene, som kommunereformen, bare delvis er blitt gjennomført, dels at reformene har vært etterfulgt av andre typer statlig styring, som krav til kvalitet i tjenester.

Begrensningene ligger innebygd i det norske styringssystemet. Norge har utviklet en nasjonal velferdsstat hvor store deler av tjenesteproduksjonen skjer på lokalt nivå. Et slikt flernivåsystem innebærer at mer lokalt handlingsrom raskt vil lede til geografisk ulikhet. Flernivåsystemet gjør det snarere nødvendig at riks- og lokalpolitikk glir over i hverandre, og at lokalvalg blir vel så mye riksvalg. Radikale endringer i lokale oppgaver virker derfor lite realistisk.

Men lokalt handlingsrom handler ikke bare om hva politikerne styrer over, det er også et spørsmål om hvordan de involveres i den politiske prosessen.

Les også

Kommunalminister Monica Mæland: - Feil at små kommuner klarer seg alene.

Administrasjon og politikk

I Norge har vi, mer enn i andre land, tradisjon for å skille tydelig mellom administrasjon og politikk. «Timeglass-modellen», der kontakten mellom administrasjon og politikk skal være tynnest mulig, og i prinsippet gå mellom rådmann og ordfører, fremstår som et ideal.

Å skille tydelig mellom administrasjon og politikk bidrar til ryddige ansvarslinjer og gir administrative ledere forutsigbarhet. Men det har også sin pris.

Det innebærer at folkevalgte i stor grad er henvist til å fatte beslutninger basert på problemforståelser, utredninger og alternativer som andre enn de selv har stått for. Dette blir et problem fordi prosessen med å tolke og forstå problemer og utfordringer så vel som å utvikle alternative løsninger, i høyeste grad er politikk. Den som kontrollerer slike prosesser, har tilhørende stor makt.

Internasjonalt er politisk lederskap et forskningsfelt i stor utvikling og sterk vekst. Denne forskningen understreker at det å være folkevalgt, og dermed en politisk leder, innebærer å ha ansvar for hele den politiske prosessen fra a til å. Dette idealet passer dårlig i norske kommuner, hvor det finnes et vanntett skott mellom politikere og administratorer i de aller fleste kommuner og hvor politikerne hovedsakelig driver saksbehandling.

Les også

Kommentar av Trine Eilertsen: Solberg-regjeringen sliter med alt den har satt i gang

Sterkere involvering

Det er grunn til å tro at lokale folkevalgtes følelse av reelt handlingsrom ville øke betydelig dersom norske kommunepolitikere hadde hatt en dypere lederrolle, der de ikke bare fattet formelle beslutninger, men var sterkere involvert i alt som går forut for at en sak havner på kommunestyrets bord. Det trengs med andre ord en tykkere forbindelse mellom politikk og administrasjon og mer dialog på tvers.

Radikale endringer på dette feltet ville kreve endringer i den norske kommuneloven, og er derfor urealistiske på kort sikt. Men det finnes spennende eksempler på kommuner som innenfor dagens regler, har utviklet arenaer hvor folkevalgte får anledning til å delta i problemdefinering og saksforberedelser.

De nye kommunestyrene bør sette av god tid til å diskutere hva slags lederskap de ønsker å utøve, hvordan de ønsker å bruke sine administrative hjelpere og hvordan lokalpolitikk kan gjøres mer meningsfylt for de folkevalgte.

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Lokalvalg 2019
  2. Kommunevalg 2019
  3. Lokalpolitikk

Lokalvalg 2019

  1. ØKONOMI

    E24 og Schibsted varsler storsatsing på næringslivs­journalistikk

  2. POLITIKK

    Fire år senere: Slik har det gått med over 100 løfter byrådet kom med til alle i Oslo

  3. POLITIKK

    Grimstad trakk seg fra Venstres valgkomité på grunn av Raja-rykter

  4. POLITIKK

    Rødt frykter for Ap-MDG-miljøpolitikk

  5. KOMMENTAR

    Selv om MDG er blitt mektigere, finnes det grenser for hva de kan bestemme