Skolen trenger mer demokrati, ikke mer terapi | Tore Dag Bøe og Dag Nome
Skolen bør invitere elevene til å rette blikket utover mot verden rundt seg, og ikke innover mot seg selv og sitt indre liv.
Folkehelse og livsmestring skal være et nytt kjerneelement i de nye læreplanene som innføres i skolen høsten 2020. Konsekvensen er at psykisk helse settes på timeplanen.
Janne Lund, stipendiat ved Universitetet i Agder, spør i en kronikk i Aftenposten nylig om vektleggingen av psykisk helse er en del av problemet og ikke løsningen for unge mennesker.
Nei, vi må ikke snakke om det | Janne Lund
En vektlegging av psykisk helse i skolen kan føre til at en rekke vanlige utfordringer i livet blir psykologisert og individualisert.
Problemer som hører hjemme der ute mellom folk, gjøres til problemer her inne i min psyke, i mine tanker og følelser. Spørsmål om relasjoner, fellesskap og tilhørighet gjøres om til spørsmål om den enkeltes psykologiske mestringsstrategier.
En demokratisk utfordring
En av skolens viktige oppgaver er å være en arena for demokrati og medborgerskap.
Ifølge utdanningsteoretikeren Gert Biesta betyr det at den enkelte elev skal få anledning til å delta i fellesskapet uten å bli overkjørt, men også uten å overkjøre andre. Dette er demokrati i praksis.
Det innebærer at den enkeltes stemme gjør en forskjell. Men den enkeltes ønsker og behov vil ikke alltid kunne bli realisert. I et demokratisk fellesskap kan vi ytre våre ønsker og behov, men samtidig må vi være villige til å sette dem til side av hensynet til andre.
Dette er ikke en psykologisk utfordring, men en demokratisk utfordring til fellesskapet.
Snakket om i et psykisk helsespråk
Slike demokratiske forhandlinger foregår hele tiden i skolen. En av skolens viktigste oppgaver er å hjelpe elevene til å våge å stå i slike vanskelige situasjoner. Dette er livsmestring og øvelse i demokrati.
Oppmerksomheten omkring psykisk helse i skolen kan medføre at flere livsutfordringer blir snakket om i et psykisk helsespråk. Da blir gjerne også utfordringene opplevd som psykiske helseproblemer og ikke samfunnsutfordringer.
Konsekvensen kan være at jo mer en setter psykisk helse på dagsordenen, jo verre blir den psykiske helsen. Og i neste instans kan det skape et økt behov for helsefaglige og psykologiske programmer og profesjoner i skolen.
Lærere og elever gjøres med det inkompetente. De blir ikke lenger de rette aktørene til å håndtere skolehverdagens faglige og sosiale utfordringer.
Forsker ber mediene skrive mindre om unges psykiske helseplager. – Jeg lurer på om det er blitt kult å ha det vanskelig
Mer om pedagogikk og demokrati
Vi mener gode læreres yrkesutøvelse er nok for å nå fagfornyelsens mål om livsmestring.
Når læreren og elevene jobber med fag som matematikk, samfunnsfag, norsk og kroppsøving, øver de også på å bearbeide motstand, stå i konflikter og finne sin plass som uerstattelige deltagere i et fellesskap.
Det skjer ikke i møte med elevenes indre, men i møte med andre elever og lærere. Slike møter bør handle mer om pedagogikk og demokrati og mindre om psykologi og terapi.
