Forsøkene på å stemple Pride som aktivistisk, seksualiserende og skadelig for barn må møte motstand

  • Andreas C. Halse
    Andreas C. Halse
Etablerte partier bør ikke legitimere angrepene på Pride, skriver innleggsforfatteren.

Motstanden mot Pride er på vei fra ytterkantene til det etablerte.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Det er sjelden pent når religiøs aktivisme setter dagsorden for norsk politikk. Etablerte partier bør ikke legitimere angrepene på Pride.

I lang tid har kristen-høyre og underskoger i alternative og sosiale medier drevet frem stadig nye angrep på skeive.

Et kjapt søk i antall pressetreff på ordene «Pride» og ideologi» viser utviklingen. I 2017 var det 34 artikler som omhandlet Pride og ideologi. Fra 2018–2020 øker antallet artikler til mellom 120 og 150 i året. I 2021 er det mer enn 300 treff på kombinasjonen av søkeordene.

De aller fleste er fra relativt ytterliggående religiøse nettsteder som avisen Dagen og Norge IDAG eller svært høyreorienterte nettsider som Document.no og Resett.

Folkene som lenge har kjempet mot felles ekteskapslov, har fått seg en ny fiende.

Å konstruere en ideologisk fiende

Fiendebildet er blitt bygget over tid og har mange bestanddeler.

Første ingrediens er utbredt skepsis til transpersoner. Dette ble synlig i høringen om å forby konverteringsterapi. Motstand mot å regulere muligheten til å «konvertere» transpersoner var en gjennomgangstone blant motstanderne av lovforslaget.

Andre ingrediens er å konstruere en ideologisk fiende. Det snakkes nå sjeldnere om skeives formelle rettigheter, men mer om Pride-bevegelsens politiske agenda. Fortellingen er at Pride er en del av en felles og aktivistisk ideologi som inneholder omtrent alle de samme sakene som kristenfolket er mot. Det er særlig organisasjonen Fri og deler av deres politiske plattform som er skyteskive.

Tredje ingrediens er barna. Kritikken mot Pride handler oftere om at barna må skjermes, og særlig mot seksualiseringen av Pride. Det mest aktuelle eksempelet er motstanden mot at Barne-TV-figuren Fantorangen skal ha et opplegg hvor blant annet den såkalte Blime-dansen skal gjennomføres. Men motstanden dreier seg også om læreplaner og undervisning som særlig kristenfolket mener er en snikinnføring av «Pride-ideologien».

Fra ytterkantene til det etablerte

Mye tyder på at motstanden mot Pride er på vei fra ytterkantene til det etablerte.

KrF satte i vår ord på kulturkrigen med en protest mot at skoleelever skulle få utdelt en ransel med regnbuemotiv.

I hovedstaden konkurrerer KrF og Frp om å være de største motstanderne av Utdanningsetatens engasjement i Oslo Pride. Bakgrunnen er at etaten vil formidle kunnskap og holdninger om likeverd og et undervisningsopplegg i forbindelse med Pride. Det inviteres også til flagging og deltagelse i paraden.

Kritikken handler dels om at Pride er politisk og kontroversielt, og dels om at barn skal skånes fra seksuelle uttrykk.

Prides kjerne handler om at mennesker skal få lov til å være den de er og elske den de vil

Virkeligheten er imidlertid enklere. Prides kjerne handler om at mennesker skal få lov til å være den de er og elske den de vil. Og det er en feiring av skeiv kjærlighet og mangfold.

Når skoler og arbeidsplasser markerer denne friheten, er det en erkjennelse av at friheten til å være seg selv eller elske den man vil, fortsatt ikke er reell for mange.

Aktiv inkludering trengs

Vi har en lang historie med statlig diskriminering mot skeive. Og vi har en samtid der mange fortsatt opplever diskriminering, skam og hatkriminalitet på kroppen. Mot slike krefter er det ikke nok med likegyldighet. Det trengs aktiv inkludering.

Forsøkene på å stemple Pride som aktivistisk, kontroversielt, seksualiserende og skadelig for barn må møte motstand fordi det er skadelig for noen av de mest utsatte i vårt samfunn.

Og etablerte partier bør unngå å legitimere kristenhøyres ytterkanter gjennom å gjenta deres talepunkter.

Les også

Mina Hauge Nærland: Når Pride blir kulturkrig