Debatt

Hva skjer med folkeretten når Norge sender våpen til Ukraina?

  • Cecilie Hellestveit
    Cecilie Hellestveit
    Konflikt- og folkerettsforsker
Norge besluttet mandag å sende våpen til Ukraina. Hvilke folkerettslige konsekvenser får Norges beslutning? spør Cecilie Hellestveit.

Russlands krig mot Ukraina påvirker norsk sikkerhet uansett hvilket valg vi tar.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Norge besluttet mandag å sende våpen til Ukraina. I 1959 vedtok vi at hovedregelen er at Norge ikke skal sende våpen til et «land i krig». Årsaken var at det ville eksponere Norge for stormaktsspill på grunn av vår grense med Sovjet, blant annet fordi under folkerettens regler om maktbruk kunne Norge da bli «medkriger» mot Sovjet (nå Russland).

Norge, EU og Nato-land mener at den russiske invasjonen av Ukraina i februar var et klart brudd på FN-paktens maktforbud og kvalifiserer som aggresjon i folkeretten. Men omtrent halvparten av verdens befolkning bor i land som ikke mener at krigen er brudd på FN-pakten.

Likevel gjør Norge nå for første gang unntak fra hovedregelen. Spørsmålet er hvilke folkerettslige konsekvenser Norges beslutning om å sende våpen får.

Dette er komplisert folkerettslig landskap

Det blir enda mer krevende fordi Norge ikke har forholdt seg til disse reglene før.

De er altså i stor grad ukjente, fordi vi er vant med at Sikkerhetsrådet treffer bindende beslutninger og at Norge uten risiko her hjemme kan sende militære bidrag ut i verden. Nå er det ikke slik.

Da Iraks diktator Saddam Hussein i 1990 invaderte Kuwait i strid med FN-pakten, slik Vladimir Putin har gjort i Ukraina i 2022, vedtok Sikkerhetsrådet at FN-pakten var brutt.

Rådet slo fast at alle stater hadde rett til å bistå Kuwait med å håndheve maktforbudet gjennom å tvinge Irak ut av Kuwait med militære midler.

Alle FNs medlemsstater måtte følge dette folkerettslige vedtaket. Det ville være et folkerettsbrudd å hjelpe Irak. I Ukraina er den faktiske situasjonen lik den i Irak i 1990. Putin har invadert Ukraina. Den folkerettslige situasjonen er imidlertid annerledes.

Viktige spørsmål

Når en av vetomaktene i Sikkerhetsrådet invaderer et annet land militært, kan ikke Sikkerhetsrådet fastlegge folkeretten på denne måten. I Irak i 2003 var det våre allierte som sto bak folkerettsbruddet, og risikoen for Norge var en annen.

Når intet internasjonalt organ med bindende virkning har fastslått den folkerettslige situasjonen, er det opp til hver enkelt stat å ta stilling til to spørsmål: 1) om staten anser at krigen er et folkerettsbrudd og 2) hvordan staten skal handle.

Skal man delta i krigen på én side, støtte én av partene med våpen eller forholde seg nøytralt til krigen? Det er disse spørsmålene Norge nå strever med.

Norge anser at Russland har begått aggresjon mot Ukraina, i likhet med 165 andre land, deriblant samtlige EU- og NATO-land.

Verden er delt

Å slå fast at invasjonen er et folkerettsbrudd er ikke en fiendtlig handling overfor Russland. Mange stater har imidlertid ikke konkludert med at Russland har brutt folkeretten.

Da statene i FNs Generalforsamling onsdag stemte over en ikke-bindende resolusjon som fordømte folkerettsbruddet, var det viktigste hvem som avsto fra å stemme. Ingen av statene i verdens største mellomstatlige organisasjon, SCO (Shanghai Cooperation Organisation), mener at Russland har begått et folkerettsbrudd, for eksempel Kina og India. Verden er delt i spørsmålet.

Hvordan statene handler, har da folkerettslige konsekvenser. Her kommer de avgjørende reglene om nøytralitet inn.

Når FNs-sikkerhetsråd er taus om krigens lovlighet, har alle land full beskyttelse for sin suverenitet under FN-pakten.

Disse reglene omtales litt misvisende som nøytralitetsregler. Alle stater regnes under disse reglene som nøytrale i den pågående krigen frem til de støtter én av partene militært.

Selv om man har fordømt krigen som et brudd på folkeretten, forblir man nøytral. Tyrkia og Israel har begge fordømt invasjonen som et folkerettsbrudd, men har ikke tenkt å støtte en av partene. De er dermed nøytrale overfor partene og krigen.

Bryter vilkåret for nøytralitet

Det er to vilkår for slik nøytralitet:

1. Man må ikke diskriminere mellom de to krigførende statene (blokkere for den ene men ikke den andre).

2. Man må heller ikke gi «militær bistand» til en av partene. Her er det altså ikke det staten sier, men hva staten gjør, som bestemmer hvilken status man har.

Når Norge leverer militær bistand i form av våpen til Ukraina for at de skal brukes mot Russland, bryter vi vilkåret for nøytralitet.

Norge blir «medkriger» med Ukraina og «medfiende» mot Russland.

Rollen som «med-fiende» medfører IKKE at den våpeneksporterende staten blir part i krigen. Da kreves det at man deltar med egne soldater.

En stat som hjelper fienden til Russland med militære våpen, eksponerer seg for suverenitetskrenkelser fra Russland linket til krigen som ellers ville vært forbudt.

Det er også et annet regelsett som gjelder når det er krig (væpnet konflikt). Genève-konvensjonene for krigføringen gjelder selv når krigen er ulovlig. Og her blir det komplisert fordi vi støter på andre regler om nøytralitet.

Norge må bli part i krigen (altså bruke våre soldater) for å miste vår nøytralitet under dette regelverket.

Om en norsk borger i Ukraina i dag blir tatt til fange av russiske styrker, vil vedkommende ha beskyttelse som statsborger av en nøytral stat. Her er det altså en høyere terskel for å miste sin nøytralitet.

Noe av uenigheten mellom jurister i Norge nå handler om at vi blander sammen to ulike former for nøytralitet. Når Norge sender våpen til Ukraina, mister vi nøytralitet under det ene regelverket (vi bidrar militært og blir dermed medkrigere). Mens vi beholder nøytraliteten under det andre regelverket (vi deltar ikke selv og blir dermed ikke part i krigen).

For å oppsummere: Norge er ikke et nøytralt land. Vi er en del av Nato-alliansen. At vi sender våpen til Ukraina, endrer ikke dette. Vi har full beskyttelse under Nato-pakten for direkte angrep fra Russland mot Norge uten link til Ukraina-krigen.

Norge er heller ikke part i krigen mellom Ukraina og Russland så lenge vi ikke benytter norske soldater. Det betyr at Norge og norske statsborgere er nøytrale i den grad de rammes direkte av fiendtlighetene som foregår i krigen mellom Russland og Ukraina.

Symbolpolitikkens tid er over

Når Norge sender våpen til Ukraina til bruk i krigen mot Russland, blir Norge altså «medkriger» med Ukraina og «medfiende» mot Russland under reglene om maktbruk. Det betyr at norsk suverenitet overfor Russland endrer litt karakter for enkelte handlinger som dreier seg om krigen mellom Russland og Ukraina.

Skulle krigen eskalere og implisere en militærbase nær norskegrensen, påvirker medkrigerstatusen til Norge hvordan Russland etter folkeretten kan foreta seg handlinger mot norsk territorium som normalt vil være suverenitetskrenkelser.

Det har altså en pris for Norge å sende våpen til Ukraina. Russlands krig mot Ukraina påvirker norsk sikkerhet uansett hvilket valg vi tar.

Sender vi våpen, blir Norge mer utsatt for suverenitetskrenkelser på kort sikt.

Bidrar vi ikke til at Ukraina kan slå tilbake Russlands aggresjon og håndheve maktforbudet i Europa, blir Norge som nabostat til Russland mer utsatt på lang sikt.

Det er et ekte dilemma. Symbolpolitikkens tid er over.


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les også

  1. Stein Sundstøl Eriksen: Det er neppe særlig klokt å sende våpen til Ukraina

  2. Andreas Slettholm: Farvel til våpnene og lykke til

  3. Øystein Tunsjø: Vi må sørge for at Norge ikke står alene i en mulig ny krig

Nyhetsbrev Vil du ha tips om ukens beste debatter?

Les mer om

  1. Krigen i Ukraina
  2. Krigen i Ukraina
  3. Krig
  4. Ukraina
  5. Russland