Pilleskam og psykiatri – på tide med et krafttak

Jeg støtter styret i Norsk psykiatrisk forening fullt ut i deres forsøk på å dra i gang en konstruktiv diskusjon om pillebruk i psykiatrien.

Nylig lanserte styret i Norsk psykiatrisk forening begrepet «pilleskam» i en kronikk i Aftenposten. Det er et flott begrep som setter ord på den skyldfølelsen som fortsatt preger mange av dem som lider av alvorlige psykiske lidelser som psykoser, manier eller dype depresjoner.

Professor Sigmund Karterud svarte 15. august at man i psykiatrien ikke egentlig har sykdommer på lik linje med kroppslige, men mer uklare tilstander å forholde seg til. Han skriver at «samspill mellom evolusjonært betingede følelser, tilknytningens utfordringer og utviklingen av selvbevissthet og sosialiseringsprosesser i familier, skoler og samfunnsliv» er årsaker til alvorlige psykiske lidelser.

Karterud gjentar i sitt innlegg den gamle påstanden om at det er samfunnet og relasjoner til andre som skaper psykisk lidelse.

Karterud setter seg således inn i tradisjonen som startet med Sigmund Freud: «Psyko-nonsense» med årsaksteorier som det nærmest er umulig for pasienter og pårørende og motsi. Hvordan bevise at det ikke er skjulte relasjonelle problemer som er den egentlige årsaken til alvorlig psykisk sykdom?

Flyttes til andre fagfelt

I psykiatrien forholder man seg i stor grad til sykdommer som ikke har kjente underliggende årsaker som man kan påvise ved blodprøver, målinger av hjernefunksjon (EEG) eller lignende. De siste 50–60 årene har man (av en eller annen grunn) bestemt at det skal være slik: Finner man en årsak, så flyttes tilstanden automatisk til et annet fagfelt.

Har man en psykose som skyldes epilepsi, så tar nevrologene over. Dersom man har en betennelse i hjernen (såkalt encefalitt), overføres pasienten til infeksjonsmedisineren. Dersom det viser seg at tilstanden egentlig er kraftige abstinenser etter at man har sluttet med bruk av rusmidler, er det akuttmedisinsk avdeling som får pasienten.

Man kunne ha definert dette annerledes: Man kunne ha hatt underavdelinger i psykiatrien som tok seg av nevrologiske tilstander, infeksjoner eller abstinenser. Det eneste området hvor man har en viss overlapping, er i alderspsykiatrien hvor grenseoppgangen til geriatri er mer diffus.

Trenger et krafttak

Det er altså ikke psykiatriens «feil» at de mest håndfaste tilstandene med kjent underliggende årsak ikke behandles av oss. Det er en definisjon som er gitt av samfunnet rundt.

Samtidig er det slik at det å lide av en sykdom som ikke har en klar underliggende årsak, også er svært vanlig i somatikken. Det gjelder for eksempel ryggplager og hodepine. Ved slike tilstander baserer man seg i all hovedsak på pasientens subjektive beskrivelser av smerte og andre symptomer.

Jeg støtter styret i Norsk psykiatrisk forening fullt ut i deres forsøk på å dra i gang en konstruktiv diskusjon om dette temaet: Vi må ha et krafttak for at det skal bli ok å bruke medisiner også mot alvorlige psykiske lidelser.

Det er selvfølgelig ikke mer skammelig å bruke psykofarmaka enn det er å ta smertestillende eller hjertemedisiner.