Valg er vår viktigste demokratiske prosess. Det kan trues utenfra.
Men beskyldninger og debatten om påvirkning kan skade mer enn påvirkningen selv.
Da våre hemmelige tjenester i februar la frem sine trusselvurderinger, var en av de største bekymringene knyttet til høstens valg. Etterretningssjef Nils Stensønes uttalte nylig til Aftenposten at fremmede aktører er veldig aktive, strategiske og langsiktige.
Så langt fulgte de enkelte russiske nettsteder. De hadde ikke sett noe av signifikans, men vurderte at det kunne endre seg raskt.
Den russiske påvirkningen av presidentvalget i 2016 er svært godt dokumentert. Det er også indikasjoner og mistanke om påvirkning av valg ved en rekke anledninger. Hvordan kan så påvirkning av stortingsvalget skje i praksis?
Avhengig av en aktørs ambisjoner kan vi se tre scenarioer.
Scenario 1: Påvirke regjeringsdannelsen
Her vil en aktør påvirke valget for å sikre en ønsket regjeringsdannelse. Dette er det mest komplekse scenarioet. Det vil innebære omfattende påvirkning for å bevege velgermassen tilstrekkelig.
Med vår valgordning vil det mest effektive være å presse enkeltpartier over eller under sperregrensen.
Et parti som havner rett under sperregrensen, får typisk én til tre mandater, mens et parti rett over sperregrensen får typisk om lag åtte mandater.
I ytterste konsekvens kan en slik valgpåvirkning kreve at aktøren presser to partier over sperregrensen og to partier under sperregrensen. En slik påvirkningsoperasjon er svært vanskelig, særlig tatt i betraktning at den må gjøres utenfra.
Det er lite sannsynlig at den kan gjennomføres uten å bli oppdaget.
Scenario 2: Påvirke saker
Dette scenarioet er noe enklere, men fortsatt krevende. Det innebærer at man søker å styrke ett eller flere partier som har sympati for aktørens målsetninger og politikk. Alternativt at man svekker partier som er kritiske til aktøren.
Mest effektivt vil det være å påvirke oppslutningen til partier som er aktuelle for en fremtidig regjeringskoalisjon.
Scenario 3: Splitt og hersk
I dette scenarioet påvirkes valget for å skape intern strid og splittelse i etterkant. Dette er det minst komplekse scenarioet. Det innebærer i sin enkleste form at aktøren gjennomfører informasjonspåvirkning. Det blir oppdaget og fører til gjensidige beskyldninger, strid og splittelse i Norge om valgets legitimitet.
Erfaringene fra debattene i USA etter valget i 2016 og Storbritannia etter Brexit-avstemningen tyder på at konsekvensene kan være betydelige.
Jeg har i en forskningsartikkel fra 2019 funnet at den overordnede russiske tilnærmingen til påvirkning av vestlig politikk er nettopp splitt og hersk.
Syv mulige metoder for påvirkning
I 2019 deltok jeg i et prosjekt for å analysere om kommune- og fylkestingsvalget ble påvirket. Dette var med Sintef på oppdrag av Kommunaldepartementet.
Basert på trusselvurderinger og erfaringer fra andre valg var det åpenbart at Russland, da som nå, var den mest aktuelle kandidaten. Vi identifiserte syv mulige metoder for påvirkning av valget. Disse kan kombineres i de tre nevnte scenariene:
- Øke polarisering og politisk konfliktnivå. I 2019 handlet de viktigste konfliktene om bompenger, vindkraft, klima og innvandring.
- Forsterke sentrum–periferi-konflikten, særlig mellom Finnmark og sentrale myndigheter.
- Påvirke tema og støtte til kandidater og partier som har forståelse for russiske interesser.
- Påvirke tilliten til valgprosessen, resultatet, valgte kandidater og partier, det politiske systemet og norske myndigheter mer generelt. Herunder ubegrunnede påstander om valgfusk.
- Forsøk på å redusere valgdeltagelsen. Dette kan gjøres ved å påvirke viljen til deltagelse eller ved å spre feilaktige opplysninger om hvordan man praktisk skal delta.
- Spredning av kompromitterende opplysning som er oppkonstruerte eller tilkommet på illegitimt vis, som eksempelvis hacking, avlytting og forfalskede videoer. Russlands hacking av Stortinget sist høst kan være knyttet til dette.
- Målrettet annonsering for å underbygge temaene over.
Mer skadelig og polariserende
Valgkamp er en svært krevende aktivitet. Man skal være dyktig og heldig og treffe de dagsaktuelle sakene. Det er vanskelig for våre egne partier og åpenbart svært krevende for utenlandske aktører. Thomas Rid gjør i boken Active Measures en svært grundig historisk gjennomgang av russisk påvirkningsaktivitet.
Han gjorde en analyse av det amerikanske presidentvalget i 2016. Konklusjonen var at trollfabrikkenes aktivitet i sosiale medier ikke hadde noen innflytelse på valgresultatet.
De sto for bare 0,05 prosent av valgrelatert aktivitet på Twitter, enda mindre på andre sosiale medier. De fleste av meldingene var ikke polariserende, var dårlig tilpasset målgruppene og engasjerte i liten grad. Mediedekningen og debatten etterpå var imidlertid i høyeste grad polariserende.
Russisk etterretnings parallelle operasjon med lekkasjer av hacket materiale fra Demokratene via Wikileaks og andre kilder ga derimot en daglig mediefest i måneder før valget.
Rids vurdering er at gjensidig beskyldninger og debatten om påvirkning var mye mer polariserende, og skadelig, enn påvirkningen i seg selv.
Viktigste demokratiske prosess
For å lykkes må man kontinuerlig nå frem til velgerne. Hillary Clintons viseutenriksminister for medier og kommunikasjon, Richard Stengel, oppsummerte det slik: Ved å sende alle hans taler gjorde CNN mye mer for å få Donald Trump valgt enn Russia Today gjorde.
Trusselen skal ikke overdrives, men valg er vår viktigste demokratiske prosess. Derfor må vi være forberedt på det verste. Min vurdering er at det tredje scenarioet er det mest sannsynlige. Det er mye enklere å forsterke eksisterende konflikter enn å påvirke resultatet.
En motstander kan med begrensede påvirkningsaktiviteter skape en giftig debatt, selv om valgresultatet i seg selv ikke påvirkes.
I tillegg til sikkerhetstiltak og bevisstgjøring bør vi også tenke på hvordan vi håndterer eventuell påvirkning.
Vi må unngå at det er vi selv som skaper splid og polarisering.
