Debatt

Forskjellene vokser frem

Jeg vil hevde at kommunens kjernetjenester lider under byrådets iver etter å fremstå som et utstillingsvindu for høyrepolitikk.

  • Leder Av Bydelsutvalget I Gamle Oslo
  • Forf>(ap)
  • Av <forf>hans Christian Lillehagen <

Velferd. På skolen på 80-tallet lærte jeg hvor ordtaket "kaste ungen ut med badevannet" oppsto. Tidligere, for 100 år siden, var det vanlig med badestamp og far i huset fikk bade først etter at vannet hadde blitt noenlunde varmt, så i tur kom de andre i familien. Om kjønn spilte noen rolle, husker jeg ikke, men de minste barna kom til slutt. Da hadde vannet blitt så grumsete at det var en viss fare for at noen skulle forsvinne når man kastet ut vannet etter bading.

Effektivisering

I begynnelsen av 90-tallet gikk jeg på BI. Der lærte vi om balansert målstyring, den nye offentlige staten og siste skrik fra ledelsesfronten i USA. Spennende tanker om hvordan man fikk offentlig sektor til å etterligne privat sektor for å bli mer effektive. Effektiviseringen er blitt prøvd ut i mange år nå, tilsynelatende med gode resultater. Men alt er ikke bare glam. Fattigdomsutviklingen i Oslo har en strukturell årsak som fører til at de svakeste får det verre, mens de aller fleste av oss merker ingen endring.

Valgfrihet

Hele Oslo kommune er gjennomsyret av elementer fra New Public Management, som nå begynner å bli gammelt nytt. Det er resultatenheter, plantall, rapportering og andre formler man kjenner fra privat sektor. Det skal være valgfrihet mellom private og offentlige tilbydere, og det offentlige skal sørge for at det går riktig for seg gjennom blant annet anbud, kontroll og revisjon. Jeg ønsker å belyse noen effekter av hva dette systemet fører med seg i Oslo.

Sikre kapitalverdi

I 1998 bestemte Oslo bystyre at den kommunale eiendomsmassen skulle drives etter resultatmål og sikre kapitalverdiene. Fem år etter fikk vi de tre kommunale foretakene Boligbygg, Undervisningsbygg og Omsorgsbygg. Disse tre foretakene har sine egne styrer og skal bidra med utbytte og lånerente til Oslos bykasse. Dette er milliardbeløp som hvert år tappes ut av den kommunale eiendomsmassen og salderer budsjettet. Samtidig har ikke foretakene samme mulighet som et selskap til å ta opp lånefinansiering for å utvikle nye eiendomsprosjekter, og de må spørre byrådet (ikke bystyret) når de har kapitalbehov.

Ivareta et sosialt element

Her har politikerne i Oslo bystyre fraskrevet seg en fullmakt til foretakene som innebærer at den politiske påvirkningen blir redusert til fastsettelsen av mål og strategier. For Boligbyggs del, som har ansvar for de kommunale boligene, står det ingenting om at de skal ivareta et sosialt element i forvaltningen av eiendomsmassen. Det er bare bedriftsøkonomiske prinsipper som legges til grunn. I Gamle Oslo og Sagene har vi den største konsentrasjonen av kommunale boliger, og vi ser hva dette fører til av forslumming og uverdige forhold for de svakeste vi har i vårt samfunn. Dette kan ikke være en ønsket virkning av effektiviseringsmålet.

Dyr administrasjon

Bydelene har ansvar for mye av velferden i Oslo kommune. Rammene for bydelene blir i budsjettet lagt frem av H/Frp-byrådet, og de er lite forutsigbare for å videreutvikle gode tilbud til barn og unge og til eldre i byen. Det er også tilfelle for fremlagt budsjettforslag for 2009. Det er provoserende, særlig når vi vet at Regjeringen de siste tre årene har gitt store ekstraoverføringer til kommunesektoren. Samtidig vet vi at Oslo har av de dyreste kommunaladministrasjonene i landet.

Ikke ønsket resultat

Det må nå være betimelig å spørre seg om fragmenteringen og oppdelingen av Oslos kommunale virksomhet har ført til de ønskede resultatene. Både knyttet til tjenestene som utføres overfor befolkningen, og når det gjelder kostnadene. Jeg vil hevde at kommunens kjernetjenester lider under byrådets iver etter å fremstå som et utstillingsvindu for høyrepolitikk.

Nye museer

Et tredje eksempel er Munch-museet som nå ligger flott til i eget bygg på Tøyen, og bystyret har omsider bestemt å flytte det til Bjørvika. Men uten å ha en plan for hva som skal skje på Tøyen, eller hva det vil koste å bygge nytt i Bjørvika. HAV Eiendom har anslått prosjektet til svimlende tre milliarder kroner. Det finnes to muligheter for realiseringen av et slikt bygg, enten gjennom at kommunen tar opp lån og bygger det selv, eller at noen andre eier bygget og kommunen leier museumsplass til Skrikog Madonna.

Pengene styrer

Igjen er det pengene som styrer, og jeg mener bestemt det er sløsing av byrådet å flytte museet. Munch har det utmerket på Tøyen, og det sier seg selv at det er langt billigere å bygge et påbygg der. Om museet skal leie plass i Bjørvika, betyr det i realiteten en degradering av Munchs samlinger. Vi har nok neppe hørt siste ord i denne saken. Det er nemlig ikke brått sikkert at Oslo kommune har så god råd om noen år. Jeg har samme bekymring for Deichmanske, som antagelig tar samme finansieringsform, og setter hele biblioteksatsingen i fare. Nok en gang.

Økte forskjeller

Som bydelspolitiker er jeg opptatt av å ta det ansvaret jeg har som folkevalgt. Vi har store byutviklingsprosjekter i bydelen, og det er økende forskjeller som får lov til å vokse frem i bydelen, mellom dem som har mer enn nok og dem som har ingenting. Flertallet i bystyret er ansvarlige for de strukturelle urettferdighetene som gror i byen og den politiske utilstrekkeligheten for å få løst problemene. Kjernevirksomheten til kommunen blir svekket i all omstillings— og effektiviseringsiveren, og står i fare for å bli borte. I likhet med ungen som står i fare for å bli kastet ut med badevannet.

Les mer om

  1. Debatt

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Kort sagt, torsdag 13. desember

  2. DEBATT

    Feil om politimangel

  3. DEBATT

    Sentrum må ikke dø selv om bilene forsvinner

  4. DEBATT

    Det sivilt-militære samarbeidet må tilpasses en ny tid | Per-Willy Amundsen

  5. DEBATT

    Hva skjer når man er en hårsbredd fra døden og settes på venteliste?

  6. DEBATT

    Meninger: Jeg gikk av bussen med tidenes største glis