I Aftenpostens dekning avarbeidsmiljøet i Oslo katolske bispedømme har det vært lagt lite vekt på den situasjonen bispedømmet er i og som preger vår arbeidshverdag.
Bispedømmet har en uavklart politisak hengende over seg og må leve med at det verserer ulike oppfatninger om ansvar og skyld. Siktelsene innebærer at det er begrenset hva vi kan si offentlig inntil politiet har konkludert. Derfor hersker det en del forvirring om kjernen i saken: ulik tolkning av norsk lov.
I tillegg har vi i 2015 hatt betydelig medieeksponering og tre ulike tilsynssaker å håndtere. Den mest omfattende gjelder medlemsregistersaken og et stort tilbakebetalingskrav.Intet arbeidsmiljø forblir upåvirket av slike prøvelser, heller ikke vårt.
Blant Oslo katolske bispedømmes ansatte er det to siktede, flere som er eller regner seg som varslere, en som har levert inn anmeldelse til politiet, mange som støtter ledelsen, noen som mener vi bare burde ta vår hatt og gå, andre som vil snakke mye om at de ble urettferdig behandlet for fire år siden, og en stor majoritet som bare har lyst til å gjøre jobben sin i fred.
Det er et broket landskap å utøve ledelse i. Derfor bestemte vi oss rett etter siktelsen for en rekke overordnede prinsipper:
Siktede er uskyldige inntil de eventuelt blir dømt. Medarbeidere som ønsker det, skal få anledning til å velge bort å arbeide med medlemsregistersaken.
Alle medarbeidere skal behandles med respekt og omsorg. Medarbeidere som ønsker permisjon, skal få innvilget dette. Psykologhjelp skal tilbys til de som ønsker det. Vi skal praktisere en vennlig og profesjonell omgangstone. Grenseoverskridende adferd og språkbruk skal ikke aksepteres.
Disse prinsippene har vi praktisert. Kanskje har vi ikke alltid lykkes. Det må vi bare prøve å lære av for å bli bedre. Men vi avviser udokumenterte påstander om at medarbeidere er trakassert på grunn av sine meninger.
- En rekke kilder forteller at «illojale» ansatte utsettes for represalier.Påstanden er at kirkeledelsen misliker kritiske røster i egne rekker Selv om arbeidsmiljøet er i bedring, henger den uavklarte medlemsregistersaken over oss og er en konstant kilde til uro. Derfor går vi hver dag på jobb og håper å høre fra påtalemyndigheten. En siktelse er som å være i et vakuum, vi kan ingenting gjøre og må bare vente. Ventetiden er en straff i seg selv.
Vi håper på snarlige konklusjoner fra departement og påtalemyndighet slik at vi igjen skal kunne konsentrere oss fullt og helt om det vi er til for: å drive kirke for 135.000 medlemmer fra 170 nasjoner.
Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
Ingrid Rosendorf Joys om saken:
Mer om arbeidsforholdene: