Kunstnere er på ingen måte hevet over loven

Døm personen som begår en forbrytelse, men døm ikke kunsten fordi det finnes forbrytere også blant kulturfolket.

I Aftenposten 20. september kritiserer advokat Eirik Vinje kulturfolket for å oppfatte kunstnere som overmennesker, hevet over gjeldende moralske og rasjonelle normer. Kunstnere kan gjøre og si alt de har lyst til, også selv om det er uanstendig eller direkte ulovlig.

Kritikken kommer etter at forfatteren Karl Ove Knausgård i Morgenbladet 19. september forsvarer tildelingen (bak betalingsmur) av Ibsenprisen til den østerrikske forfatteren Peter Handke. En tildeling som anses for kontroversiell siden Handke over lengre tid har forsøkt å nyansere synet på Serbia og krigsforbrytelsene mot bosniere under Balkankrigen.

Eirik Vinje kommer også med betraktninger omkring filmregissøren Roman Polanskis seksuelle overgrep, rettssaken mot kunstneren Odd Nerdrum og tyveriet av Edvard Munchs maleri Skrik.

Det siste diskuterer Vinje ikke som kriminell handling, men som en ubetimelig dyrkelse av kunstverker som religiøs fetisj. Hvorfor er det så fryktelig at Skrik blir stjålet når det finnes flere versjoner av dette verket?

Vinje mener det finnes en romantisk forestilling om en slags særlig kunstnerisk åndelighet som står utenfor den øvrige virkelighet. Dermed hever ikke bare kunstnere seg over gjeldende moral, men kunsten lukker seg ytterligere i et kretsløp bare om seg selv, et ekkokammer uten relevans for omverdenen.

Det er altså to prinsipielle premisser i spill, kunstneren som umoralsk og selve kunsten som amoralsk.

Ibsen-prisens juryleder Per Boye Hansen:

Den umoralske kunstneren

La meg begynne med kunstnere som begår en forbrytelse. Skal vi se mildere på dem?

Nei. Kunstnere er på ingen måte hevet over loven. Det er for eksempel absolutt ikke greit at Roman Polanski har forgrepet seg på en 13 år gammel jente. Det er en forbrytelse han har innrømmet, er dømt for og som bør avsones med fengselsstraff uansett hvilke filmer mannen har skapt.

I mine øyne er det grotesk og pinlig at mer enn 100 prominente filmfolk i USA underskrev et opprop for en løslatelse av regissøren da han ble arrestert i Sveits i 2009 etter å ha bodd i amnesti i Frankrike siden han flyktet fra sin dom i USA i 1978.

Det er jeg ikke alene om å mene, og det finnes eksempelvis et motopprop med flere signaturer enn oppropet fra 2009. Jeg stiller meg altså helt bak Vinje her, og jeg synes også det fortsatt er en viktig diskusjon.

Forfatter Øyvind Berg:

Ytringsfriheten og dens begrensninger

Knaugsårds forsvar av Handke kan likevel på ingen måte sammenlignes med Polanski og oppropet for ham.

Her handler det ikke om en forbryter og en forsvarer av forbryteren. Her har vi en forfatter som på kontroversielt vis diskuterer en krig med alvorlige krigsforbrytelser, og en annen forfatter som forsvarer hans rett til dette.

Dermed befinner vi oss i ytringsfrihetens noen ganger klare og noen ganger grumsete farvann.

Er det OK at Knausgård forsvarer Handke? Ja. Det er også OK at Eirik Vinje er uenig. Men jeg synes ikke det er OK å anvende dette som et eksempel på den umoralske kunstner. Og jeg finner det urimelig å angripe Knausgård for at hans «romanserie åpenbart [har] så stor verdi at det kan forsvares å ødelegge menneskeliv for å skrive den».

For det første handler dette jo ikke om Knausgårds forfatterskap, men om Handkes. For det andre forsvarer Knausgård på ingen måte krigsforbrytelser av noen art.

Med det sagt synes jeg bestemt det er verdt å diskutere Knausgårds utsagn: «hva en forfatter mener om det ene eller det andre er jo absolutt, ett hundre prosent uvesentlig i forhold til litteraturen han eller hun skriver».

Det må være en grense for hvilke holdninger man som forfatter eller menneske kan ytre uten det skal påvirke bedømmelsen av ens virkeområde forøvrig.

Det finnes også i straffeloven definerte begrensninger for hva vi kan tillate oss i både kunstens og ytringsfrihetens navn. I dette henseende mener jeg imidlertid at den som er tettest på lovbrudd her er Eirik Vinje selv, med bemerkningen om Knausgårds romanserie som kan tendere ærekrenkelse. Men det kan advokaten bedre vurdere enn meg.

Les teateranmeldelsen av Peter Handkes stykke:

Den amoralske kunsten

La oss nå gå fra kunstneren over til kunsten. Jeg kan starte med anfektelsen av kunstverket som religiøs fetisj i forbindelse med tyveriet av Munchs skrik. Her tillater jeg meg å ta min autoritet som kunsthistoriker og museumsdirektør i bruk og bare svare: Ja, Munchs Skrik er et unikt verk. Alle versjoner er viktige og helt uvurderlige. I mine øyne er faktisk Edvard Munchs kunst magisk. Det skammer jeg meg ikke over, det synes jeg vi alle skal være stolte av.

Men betyr det at kunsten stiller seg helt utenfor samfunnet for øvrig? Nei det mener jeg bestemt ikke. Munch skildrer mennesker, han skildrer sykdom, død og erotikk. Han skildrer følelser som ensomhet, avmakt og angst. Selv om det ligger i intimregistret, betrakter jeg det så absolutt som relevant for andre mennesker og dermed for samfunnet.

Eirik Vinje anklager videre kulturfolket for å leve i egen avkoblet verden og for å anse «naturvitenskap og annen faktisk empiri […] som noe teknisk og platt». Hertil vil jeg bare nevne et par eksempler blant mange som helt og aldeles dementerer den påstand.

Den danske kunstgruppe Superflex utviklet biogassanlegg i Afrika tidlig på 1990-tallet, og teknikken herfra anses som interessant den dagen i dag. Den amerikanske kunstgruppen Critical Art Ensemble utviklet i 2004 en rekke kjemiske og biologiske redskaper til å identifisere genetisk modifiserte matvarer. Et mer abstrakt eksempel kan være den norske kunstneren Ane Graff som jobber med utgangspunkt i krystallinske og mineralske forekomster og eroderingsprosesser.

Det finnes også mye kunst som forholder seg direkte til samfunnsrelevante problemstillinger. Her kan nevnes kunstneren Victor Lind som har skildret deportasjonen av de norske jødene under andre verdenskrig, eller Lene Berg som har undersøkt politisk overvåking i Norge i etterkrigstiden.

Å dømme kunst til et lukket ekkokammer er urimelig. I mine øyne er det en falsk anklage – og det er så vidt jeg vet ikke lov.

Døm personen som begår en forbrytelse, men døm ikke kunsten fordi det finnes forbrytere også blant kulturfolket.

Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les også:

Aftenposten på lederplass:

Inger-Margrethe Lunde: