Man får være glad for å ikke ha en avslørende forfatter i familie eller vennekrets | Synne Skouen

Hva er det som skurrer når vi snakker om kunstens absolutte krav på frihet? Er kunstnere hellige kyr?

Her har vi på den ene side våre felles sosiale medier, med sine varselrop mot å bli for privat: Ikke legg ut bilder av barna dine, vær forsiktig med å dele det mest private!

Men ingen bryr seg så klart, for på den annen side er det selfien som er tidens melodi, også på tradisjonelle plattformer: Intet intervju uten at det lokkes med «å snakke ut», om privat sorg, sut og skam. Ikke er det lurt å slippe en CD uten at det følger en aldri så liten privat avsløring med i lanseringen, heller.

Vi er kikkere, døgnet rundt. Og vi er både kjøpe- og salgslystne.

Flau

I denne virkeligheten kan det synes latterlig at for eksempel litteraturen skal pålegges å juge, det vil si dikte. Det er visstnok ikke hva folk flest vil ha. Og hvem bryr seg om folk færrest, som dikteren Torgeir Rebolledo Pedersen kaller mange av oss?

Kunstnerisk arbeid innebærer selvsagt rovdrift på erfaringer fra eget liv, og kaller på både mot og ærlighet om konfrontasjon med det usagte, det uhørte. Dette som gjør – fortrinnsvis en selv – sårbar. Kunsten er å skape verket, dikte det, til noe mer enn livet selv.

Vi komponister har det i så måte naturligvis lett. Musikk kan som kjent si alt uten å nevne noe(n) som helst.

Ikke desto mindre har jeg kjent meg litt flau i det siste, over all høystemt sang om nødvendigheten av Den Frie Kunsten. En kunstner er liksom hevet høyt over alle andre? På grunn av noe som heter kunstnerisk frihet? Til hva? I sin ytterste konsekvens: Til all slags krenkefrihet og trykkefrekkhet?

Kikkhull

Det finnes sikkert bøker som aldri ble skrevet fordi forfatteren hadde valget mellom å skrive det som det var, med fare for å utlevere sine nærmeste, eller å tie. Gjør det noe? Hvor vesentlig skal fortellingen være, for at hensynsløshet er berettiget?

Det er liten tvil om at hensynsløshet kan være berettiget. Man får være glad for å ikke ha en avslørende forfatter i familie eller vennekrets.

Men kanskje er det også slik at det nye, usette, uhørte, uleste verket ofte oppstår når kunstneren strever med å uttrykke seg sant, og ikke bare virkelighetstro? At vi skal være himla glade for alle de tusen ulike formene for kunstneriske uttrykk og måter å dikte og forme om på, som er fri for private kikkhull?

Avvisning

Det kjennes som om vi for tiden er dømt til alle disse gjettekonkurransene (hvis forfatteren ikke er Knausgård) om hvem personene i en hvilken som helst roman er, samtidig som det ikke er vanskelig å leve seg inn i fortvilelsen til personer som faktisk kjenner seg utlevert.

Stort sett har kulturlivet forsvart seg mot denne fortvilelsen med avvisning: Kunsten skal og må være fri.

Jo da. Men litt pretensiøst og jålete fremstår det kanskje som, i et land der ytringsfrihet og kunstnerisk frihet er ubegrenset, om vi ser litt forlegent bort fra markedskreftene.

Hvem tror vi at vi er?

• Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter