Det blir ikke flere blomsterenger av å baksnakke gressplenen
Det som tidligere var juvelen i hagen, blir nå beskrevet som «grønn ørken» og «grønn asfalt». Hva har skjedd?
Heldigvis har vi innsett at fremtiden er grønn. Vegetasjonens innvirkning på folkehelsen er godt dokumentert. Den fanger CO₂, tar hånd om regnvann og hindrer flom, renser luften og forsyner kloden med oksygen. Helse vokser bokstavelig på trær.
Derfor er det med stor uro jeg ser at vi har endt opp i en pussig polariseringsdebatt. I naturens navn skal kampen plutselig ikke lenger stå mellom planter og asfalt, men mellom planter og planter i byen.
En større trussel
Skal vi beskytte naturen, må vi begynne med importen. Skremmende mye hageplanter importeres hvert år. Det er ikke bra.
Det handler først og fremst ikke om plantene, men om nissene som blir med på lasset. Skadegjørerne. Millioner slipper inn hvert år.
Importsmitten er altså en gigantisk trussel, men isteden pirker vi på det vi har. Gressplen for eksempel. Det som tidligere var juvelen i hagen, blir nå beskrevet som «grønn ørken» og «grønn asfalt».
Der hvor vi en gang anla plen, skal vi nå ha blomstereng til humlene. Ikke både og, men enten eller.
Fremmed art betyr at arten med menneskelig hjelp en eller annen gang er blitt flyttet fra ett sted til et annet. Ordet sier ingenting om hvorvidt en art er bra eller dårlig. Allikevel blir vi bombardert med budskapet om å unngå de fremmede plantene.
I 2021 er det «stedegent» som gjelder. Fy deg om du drar til et hagesenter istedenfor å sanke frø på nærmeste blomstereng. Hvorfor ikke si som Ole Brumm – ja takk, begge deler?
Krevende blomstereng
En gressplen fanger mengder regnvann. Akkurat det hagen trenger i en tid med klimaendringer. Gress er ikke grønn asfalt. Det vet alle med plen.
Det er mulig den aldri blir yndlingsstedet til humlen, men spør de andre dyrene som lever på og under bakken, om de liker seg bedre i gress sammenlignet med asfalt eller steinbelegg. For det er nemlig det som fort blir alternativet.
Blomstereng er flott hvis man får det til. Det kan være krevende. I en mislykket blomstereng gror skvallerkålen, buroten, høymolen og brenneslen. Fint for det biologiske mangfoldet, men hva sier hageeieren?
Mange ønsker seg hekk. Da blir det helst en fremmed busk. Fordi det er svært få busker i norsk flora egnet til hekk. Blomstrende hekker med syrin, spirea og skjærsmin gir mat til bier og sommerfugler. Skal man velge bort dette fordi artene er fremmede?
Unødvendig motsetning
Alternativet til hekk er gjerde. Man kan selvfølgelig male gjerdet grønt, men grønt er det ikke. Biologiske mangfold betyr visstnok «stedegent», men ingen vet faktisk hva stedegent er, annet enn at det betyr at noe ikke er det og derfor ikke skal telle.
Ta absolutt naturen inn i hagen! Men alle våre hageplanter er uvurderlige for insekter som lever under press, i en by.
Hvorfor skal det ikke regnes som en del av et mangfold bare fordi det ikke vokser i et skogholt nær deg?
Hva er vitsen med å sette goder opp mot hverandre? Det blir ikke flere blomsterenger av å baksnakke gressplen. Eller mer biologisk mangfold i byen gjennom å jakte på introduserte arter. Det handler om riktig plante på riktig plass. Og planter fremfor asfalt og stein.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
