Debatt

Kort sagt, mandag 11. januar

  • Debattredaksjonen

Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg. Foto: FOTO: Ketil Blom Haugstulen / Ellen Eriksen

Vitenskap og formidling. Sikkerhetskulturen i Sjøforsvaret. Tildelinger til populærmusikk. Ny matematikkeksamen. Mobilstråling. Norsk belastning på natur og miljø. Andre verdenskrig. Litteraturkritikk. Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Intet feilskjær

Vi mener spredning av negative holdninger til konklusjoner det er bred faglig enighet om, bidrar til å svekke tilliten til vitenskapen. Per Arne Bjørkum, medlem i Det Norske Kongelige Videnskabers Selskabs Akademi, hevder i et kortinnlegg 2. januar at vi begår et alvorlig «feilskjær om vitenskap», og spør om Vitenskapsakademiet stiller seg bak det han oppfatter som en begrensning av ytringsfriheten.

Ja, vi har akademiets ledelse i ryggen. Både ytringsfriheten og den akademiske friheten er grunnleggende i vårt samfunn. Faglig uenighet er drivkraften i den vitenskapelige utviklingen, noe vi også fremhevet i vårt innlegg. Men at alle kan ytre seg fritt om vitenskapelige spørsmål, betyr ikke at alle ytringer er like faglig velbegrunnet.

De siste generasjoners teknologiske og sosiale fremskritt har vært mulig fordi den til enhver tid mest oppdaterte kunnskapsplattformen er anvendt. Som Bjørkum nevner, finnes det dessverre uheldige eksempler på at det har gått galt. Historien viser dog at slike tilfeller korrigeres gjennom vitenskapens selvkritiske og selvkorrigerende prosess.

For ikke-aktive forskere kan det være vanskelig å skille mellom etablert faglig konsensus og oppfatninger som er faglig svakt begrunnet. Derfor er det behov for nøytrale råd, ubundet av interesser og politiske oppfatninger.

Vitenskapsakademiet ønsker en levende faglig diskusjon og at politikk baseres på oppdatert og solid kunnskap, i tråd med budskapet i vårt første innlegg.

Hans Petter Graver, preses, Det Norske Videnskaps-Akademi, Nils Chr. Stenseth, leder, Akademiets utvalg for klima, miljø og ressursbruk


Sikkerhetskulturen i Sjøforsvaret er et felles ansvar

Nylig har enkelte offiserer kritisert oppfølgingen av avvik og erfaringer etter ulykken med KNM Helge Ingstad i 2018. Dette må tas på alvor. Samtidig er det vesentlig ikke å undergrave tilliten til en just culture som verdsetter varsling og involvering for å ivareta sikkerheten i Sjøforsvaret.

Min erfaring er at velbegrunnede innvendinger blir både akseptert og verdsatt.
En god sikkerhetskultur er når alle er sitt ansvar bevisst og bidrar til risikovurdering og sikkerhetsstyring. Om nødvendig stanses aktiviteten til den kan gjennomføres på en akseptabel måte innenfor bestemmelser. Den enkelte må kunne stole på at deres vurderinger respekteres av kolleger, verneombud, ledelsen og fagmyndigheter i et felles ansvar for å ivareta sikkerheten under operasjoner. Kompetanse, gjensidig tillit og gode rutiner er vesentlig, sammen med kontinuerlig erfaringslæring.

Undersøkelsene etter ulykken i Hjeltefjorden avdekker fortsatt forhold som må forbedres for å styrke sikkerheten i Sjøforsvaret. Sikkerhet er et felles ansvar, men ledelsens føringer og kontroll med virksomheten sørger for balansen i en trygg virksomhet som evner å løse sitt vitale samfunnsoppdrag. Derfor har Sjøforsvarets ledelse fremhevet sikkerhet som en tydelig første prioritet og iverksatt eksterne evalueringer av organisasjonen. Mye er gjort, men det bør ikke være tvil om at dette forblir en grunnleggende prioritet fremover.

Daniel Thomassen, kommandørkaptein, Forsvaret


Det er ikke populærmusikken som er snever

30. desember svarte Lars Petter Hagen i Aftenposten og på Kulturrådets nettsider på mitt innlegg fra 19. desember i Aftenposten. Rådsleder Hagen mener populærmusikken er godt representert, sågar dominerende for festival og innspilling. Kulturrådets egne tildelingslister dokumenterer det motsatte, og at kunstmusikk kommer særlig godt ut.

Som samtidskomponist kjenner Hagen sjangeren godt. I hans tverrfaglige råd sitter det enda en samtidskomponist, mens både seksjonsleder for musikk og direktøren i Kulturrådet har vært daglig leder i NyMusikk (samtidsmusikk). Hagen har vært kunstnerisk leder samme sted og i Ultima.

I fjorårets tildelingsbrev fra Kulturdepartementet heter det at kunst og kultur skal være tilgjengelig for alle. Det skal være skapermangfold, innholdsmangfold og brukermangfold. Når toppledelsen kommer fra samme miljø, ser det rart ut at «deres» ganske marginale kunstform gjør det særlig skarpt i tildelingene.

Populærmusikeren Bob Dylan ble tildelt Nobelprisen i litteratur. Et morsomt tankeeksperiment er hvordan Dylan ville «beskrevet sin kunstneriske metode» i en søknad til Norsk kulturfond. Og om han hadde nådd opp.

Den gode dialogen Hagen viser til, er for oss svært vanskelig å se. Men vi hilser den gjerne velkommen.
Ole Henrik Antonsen, styreleder NOPA - Norsk forening for komponister og tekstforfattere


Feilslått kritikk fra Lektorlaget

Lektorlagets leder Rita Helgesen anklager Utdanningsdirektoratet for å fare med uredelighet, selektert informasjon og nytale. Hun mener at vi har en ideologisk slagside i vårt svar 6. januar til dekaner ved NTNU, Universitetet i Bergen og Universitetet i Oslo. Det er uklart for oss hva hun ønsker å oppnå ved å trekke debatten ned på dette nivået.

Gjennom arbeidet med nye læreplaner og deltagelse over flere år i eksamensgruppen er Lektorlaget godt kjent med at eksamen må moderniseres for å være i tråd med de nye læreplanene og for å få bedre kvalitet. Oppdraget vårt er å utvikle eksamen etter nye læreplaner i et nytt, digitalt gjennomføringssystem. Selv om Lektorlaget ikke er enig med oss, er endringen av todelt eksamen like fullt en del av dette arbeidet, og innenfor rammene for utviklingen av eksamen i matematikk etter nye læreplaner.

Vi er helt enige i at eksamen må gi alle elever muligheter til å vise sin kompetanse. Det er vår faglige vurdering at endringene gir elevene, som møter til eksamen med ulike faglige forutsetninger, bedre mulighet til å vise sin sluttkompetanse etter den nye læreplanen.

Lektorlaget kommer ikke til å bli enig med oss i diskusjonen om todelt eksamen i matematikk, og det er vi innforståtte med. Vi fortsetter gjerne debatten, men da må vi tilbake til et saklig og faglig nivå.

Sissel Skillinghaug, divisjonsdirektør og Per Kristian Larsen-Evjen, avdelingsdirektør, Utdanningsdirektoratet


Det er typisk norsk å vite best

I sin polemikk med meg i Aftenposten 4. januar slår Torbjørn Skauli fast at vi ikke må skremmes av mobilstråling. Min grunn til å mane til forsiktighet var over 20.000 vitenskapelige publikasjoner, blant annet det medisinske topptidsskriftet The Lancet (2018) som hevder at «prolonged exposure to electromagnetic radiation has serious biological and health effects» og inkluderer «oxidative stress, DNA damage and cancer risk». Skauli, på sin side, henviser til sin kones stråleforskning og til en påstand om at de som bekymrer seg om mobilstråling, stort sett har tenkt seg syke (såkalt nocebo).

Men i så fall må ikke bare The Lancet, men også EU lide av akutt nocebo. EU-parlamentet har anbefalt grenseverdier for mobilstråling innendørs langt lavere enn de norske. Likeså Frankrike, som forbyr trådløst i barnehager. Og hva med mobilselskaper, som varsler om risiko for tap ved mulige erstatningskrav?

Jeg argumenterer ikke for at vi skal avvikle den digitale sivilisasjon. Mitt poeng er at det er god grunn til å gå frem med varsomhet og ta hensyn til viktige funn i den internasjonale forskningsfronten.
Men det er kanskje typisk norsk å vite bedre enn resten av verden?

Nina Witoszek, Universitetet i Oslo


Fortsatt verdens beste land?

«Norge ikke verdens beste land», skriver Aftenposten 16. desember om en rangering fra FN, der belastning på natur og miljø er med. Norge er på 16. plass, med vårt utslipp av klimagasser og verdens sjette høyeste forbruk av materialer. Indeksen for helse, levestandard, utdanning og BNP topper vi også i år.

Materialforbruk er lett å måle. Én kilo sand og grus veier like mye som én kilo kvikksølv. Byggematerialer utgjør oftest over halvparten av totalen. Svakheten er at indikatoren sier veldig lite om global ressurs- og miljøpåvirkning.

En bedre indikator er kjøttforbruk, som fanger opp andre drivhusgasser, bruk av nitrogen og fosfor, arealbruk og vannforbruk. Norsk kjøttforbruk, rundt 52 kg pr. person i året, er stabilt og lavest i Norden (Sverige 62 kg, Island, Finland og Danmark 70–75 kg). Det er klart lavere enn i EU og OECD (70-71 kg). Nordmenns kjøttforbruk har en lav andel av storfekjøtt, og dette er ikke økt siden 1990. Det er svin og særlig kylling vi spiser mer av. Klimagasser fra norsk storfe er rundt en tredjedel av snittet i verden.

Øyvind Lone, geograf, tidligere avdelingsdirektør, Klima- og miljødepartementet


Pettersen og Syversen er døde - leve Pettersen og Syversen!

Marte Michelet har forsøkt å stemple mange som bidro til jødenes flukt, som svikere.

Alf Tollef Pettersen satte daglig sitt eget liv i fare. Rolf Alexander Syversen ble henrettet på Trandum.

Ved Carl Berners plass i Oslo, der Syversens gartneri lå, har jeg laget minneparken Dette er et fint sted. Den er til ære for dem og de andre i Carl Fredriksens Transport som reddet nesten 1000 jøder og andre til Sverige.

Beskyldningene som Marte Michelets bok retter mot Carl Fredriksens Transport, Alf Tollef Pettersen og gartner Rolf Alexander Syversen, er tilbakevist gang på gang av Elise B. Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen og etter hvert også av mange andre.

Faktum er at beskyldningene er falske. De som leste Ragnar Vold i Dagbladet i 30-årene, visste at nazistene truet jødene, men de visste ikke om de konkrete, norske jødeaksjonene 26. oktober og 26. november 1942.

Da mange omfavnet boken Hva visste hjemmefronten?, tror jeg det var fordi det er en uskreven kontrakt mellom leseren og forfatteren om at kildehenvisningene er korrekte.

Victor Lind, kunstner


Mislykka litteraturkritikk

Preben Jordal har meldt boka mi, Bibelens kvinner. Historiene som forma verda. Jordal er kritikaren som etter eige utsegn finn det verdt å snakke om to eller tre norske bøker kvar haust. Han bygger sin kritiske ethos på slaktekniven og kvir seg sjeldan for å lire av seg nedlatande vurderingar i møtet med verket, under dekke av å vere kritisk.

Boka mi er kitsch, kan Jordal melde. Ei mislykka praktbok! Jordal opptrer frå første setning som ein parodi på seg sjølv. Men eit minstemål i litteraturkritikken er å gi eit rett bilete av kva slags bok du skriv om. Og skal du slakte, bør du ha kunnskap nok til å felle ein velfundert dom.

Jordal manglar openbert både bibelkunnskap, nysgjerrigheit og vilje til å ta boka på alvor. Resultatet er pinleg. Jordal blir klovn og ikkje litteraturkritikar. Han verkar nøgd med å vere brushane og posør, så lenge han kan levere eit slakt – utan forplikting på boka han melder.

Eg har sjølv vore litteraturkritikar i snart tjue år, og eg hadde vore flau om eg hadde skrive om ei bok på same overflatiske og misvisande vis. Ingen av resonnementa hans held mål. Han trekker fram eit par avsnitt frå ei bok på 450 sider, og han forstår ikkje eingong desse. Han skriv mest om patriarken Abraham i meldinga av ei bok som lyftar fram Bibelens kvinner, før han til sist anbefaler tre menn. Eg forventar meir av ei avis som Aftenposten. Det er ikkje tilstrekkeleg for ein kritikar å vere arrogant. Slik litteraturkritikk hjelper ingen.

Alf Kjetil Walgermo, forfatter


  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Vitenskap
  3. Sjøforsvaret
  4. KNM Helge Ingstad
  5. Musikk
  6. Eksamen
  7. Stråling