NRK svarer på «Atlantic Crossing»-kritikken: En dramaserie vil alltid være fiksjon
Vi forsøker å finne en god måte å forholde oss til dette på.
Dramaserien Atlantic Crossing er inspirert av sanne hendelser.
Egentlig er dette en ganske presis beskrivelse, men et eller annet sted på veien har vi tydeligvis gått feil i kommunikasjonen ut mot publikum og det historiske fagmiljøet.
Det er ingen sensasjon at en historisk dramaserie blir kritisert for faktiske feil.
Dramaserier basert på historiske hendelser blir ofte anklaget for å være historieforfalskning, med påfølgende debatt om fiksjon og sannhet, og debatt om fiksjonens rett til å være fiksjonell. Og debatt rundt den historiske sannheten.
Som produsent og publisist forsøker vi å finne en god måte å forholde oss til dette på.
Alltid fiksjon
Som hovedregel for historisk drama forventer vi at det som faktisk har skjedd, skal gjengis historisk korrekt. Det som har skjedd i lukkede rom og inne i folks hoder, må naturlig nok diktes.
Men selv om man tilstreber det historiske korrekte, så vil en dramaserie alltid være fiksjon.
Drama handler om karakterer, og handlingen er underlagt dramakarakterenes behov. Vi må akseptere at forfattere endrer på, fortetter og dramatiserer historiske fakta for å få den fiksjonelle historien til å fungere.
Dette opplever jeg at det stor aksept for, både i Kringkastingsrådets behandling og også fra det historiske fagmiljøet.
Samtidig gir det – som Tore Rem og Tom Kristiansen påpeker i sitt innlegg onsdag 25. november – et stort rom for dobbelkommunikasjon.
På den ene siden vil forfatterne fremheve sin research og historiske grunnlag for å lage dramaserien, samtidig som de vil beholde sin rett til å lage en fiksjonell dramaserie.
På den andre siden vil historikere akseptere at en dramaserie kan være fiksjonell, samtidig som de kan være kritiske til dramaets historiske uriktigheter.
Nytt perspektiv
Da vi fikk Atlantic Crossing presentert, ble vi nysgjerrige på serien. Blant annet fordi den gjennom sin skildring av kongefamilien og president Roosevelt hadde et fortellerperspektiv vi ikke hadde sett hos oss før.
Det var ikke fokus på de mannlige og aktive heltene, men hadde en mer indirekte historie om betydningen av engasjement. Og det var interessant å se velkjente familiekonflikter rundt status, avstand og sjalusi gestaltet i en kongelig familie.
Kronprinsesse Märtha ble trukket frem som en hovedkarakter. Vi opplevde ikke dette som en kjærlighetsfilm om et forhold mellom ung kvinne og eldre mann med makt.
Derimot ble vi fascinert av at Märtha som karakter utviklet seg fra å være et «menneskelig fristed» til å stå opp for egne meninger som representant for en nasjon.
Og gjennom den research som forfatterne gjorde, virket det sannsynlig at kronprinsesse Märtha også hadde hatt politiske samtaler med Roosevelt, og at det var innenfor dramaets fiksjon å dikte med dette som et utgangspunkt.
Ulike historiske tolkninger
En historisk dramaserie vil naturlig også kunne sees på som en fortolkning av historiske hendelser. Denne tolkningen kan skape debatt.
I Atlantic Crossing er det særlig heftig diskusjon rundt seriens ståsted med kronprinsesse Märtha i hovedrollen og hennes politiske engasjement og påvirkning på president Roosevelt.
Serieskaperne har forsvart sin egen research og tolkning, mens historikere mener det gir en feil fremstilling på bekostning av spesielt Churchill og Roosevelt.
Her mener serieskaperne imidlertid at historikerne tolker dramaserien feil: I serien er det ingen scener som hevder en motsetning mellom Märthas engasjement og Churchills betydning.
Samtidig er det også kommet andre innlegg på trykk, som viser at det også innenfor historikermiljøet er ulike tolkninger om kronprinsesse Märthas kontakt med Roosevelt og innsatsen hun gjorde for Norge.
Kontrakten med publikum
Kringkastingsrådet mente at vi må være påpasselig med hvordan vi kommuniserer en historisk dramaserie. En historisk dramaserie er fiksjonell, men det må være forståelig for publikum at serien ikke er historisk korrekt.
Det er en kritikk vi tar til oss.
Vi må fortelle publikum hva slags serie de får se, og hvilke premisser som gjelder for serien.
Som et forsøk på å lage kontrakt med publikum, står det i hver episode av serien at det man skal se, er «inspirert av sanne hendelser».
Fra NRKs side lager vi også egne journalistiske artikler til hver episode hvor vi skriver hva som er de fiksjonelle grepene som serieskaperne har gjort, og hva som kan være relevant mer historisk.
Dette er fra vår side ikke gjort som en intern faktasjekk, men fordi dette er stoff som blir godt lest. Publikum oppsøker flere kilder til informasjon og er nysgjerrig på hvordan en historisk dramaserie forholder seg til historiens sanne hendelser.
Selv om vi oppfatter at publikum forholder seg til historisk drama først og fremst som fiksjon, er det klart at serien i seg selv kan etterlate seg inntrykk som ikke er historisk korrekt.
Frank Rossavik kommenterer: Fortjent kritikk for Atlantic Crossing
Håper å inspirere
Det er bra med klargjøringer fra det historiske miljøet. Ekstra interessant er det når historikere presenterer ulike syn på samme hendelse.
Vi synes også det er bra at andre medier enn NRK griper fatt i dramatiserte enkelthendelser i serien og gir andre – og kanskje mer historisk korrekte – versjoner av det som skjedde.
Jeg er glad for at Kringkastingsrådet uttrykte sin støtte til at dramaserier må holde på sin rett til å være fiksjonelle. Vi har tatt til oss kritikken om dobbelkommunikasjon.
Vi skal fundere på hvordan vi i vårt neste historiske dramaprosjekt kan kommunisere det fiksjonelle utgangspunktet bedre.
På søndag kommer imidlertid en ny episode av Atlantic Crossing. Vi håper publikum etter denne debatten oppfatter det som en dramaserie inspirert av sanne hendelser.
Og at det inspirerer seere til å lese både Tor Bomann-Larsens store biografiserie om Haakon og Maud, Tore Rems biografi om Olav og ikke minst Trond Norén Isaksens bok Kronprinsessens krig – Den sanne historien om kronprinsesse Märtha og Franklin D. Roosevelt.
- Flere meninger om Atlantic Crossing:
